I en brødkø i Hellas står en gammel arbeider. Min navnebror Andreas har vært sjømann hele livet. Nå er han arbeidsledig og er avhengig av veldedighet for å overleve. Fullt navn, det tørr han ikke engang nevne for NRK som intervjuer ham. Skammen står skrevet i ansiktet hans, som han forsøker å skjule. Et Hellas i krise har ikke bare tatt fra ham jobben, men også selvrespekten. Det er sånn so skjer med folk uten arbeid. For første gang er ungdomsledigheten i Spania over 50 %. Og andre land følger etter. Italia, Portugal, Slovenia, Sverige. Det er ikke fjell og fjorder som får svensk ungdom til å dra over grensa og søke lykken i Norge. Det har gått så langt nå at enkelte bygder i Sverige betaler sin egen ungdom for å forlate landet og søke et bedre liv i Norge. En av di sier det sånn her: Jeg kom hit på torsdag og hadde jobb på mandagen. Det gikk så fort. Det var helt utrolig. Det føltes som jeg var kommet til det lovede land.
Europa står overfor en generasjon ungdom uten muligheter. En generasjon som ser arbeidsplassene forsvinne, lønningene minke og velferden bli rasert. Og uavhengig av fargen på Europas regjeringer så ser vi at det er arbeidsfolk som må ta regninga for en krise vi ikke har vært med på å skape. Da er spørsmålet mange stiller seg: hvor skal Europas ungdom snu seg? For noen er svaret uniform. For noen er svaret å marsjere i gatene. Mot homofile, mot muslimer eller mot sigøynere. I et Europa uten tydelige alternativer er det lett å ty til ekstremisme, men vårt svar skal være et annet. Vårt svar skal være å mobilisere til et politisk alternativ. Og mot en høyreside som vil importere en politikk som beviselig ikke fungere. Og jeg vil si at det er ganske skamløst å gå til valg i Norge på det politiske programmet som har kastet millioner ut i arbeidsledighet i Europa sånn som høyresida prøver på her.
Høyre vil ha flere midlertidige ansettelser for å få ungdom ut i arbeidslivet. Nå er det ikke mye jeg lærte på universitetet, men jeg lærte en ting. Empiri er noen ganger lurt å bruke. Altså, hvis du har en teori, så sjekk hvordan det funker de stedene den er prøvd. Jeg tror at hvis Høyre setter seg ned og sammenligner de landene som bruker mye midlertidige ansettelser med de landene som bruker lite midlertidige ansettelser og sammenligner ungdomsledigheten der vil svaret være ganske klart. Høres sier til meg at midlertidige ansettelser fører ganske ofte til fast jobb. Det er ett svar til det, det er at fast jobb fører alltid til fast jobb.
Vi skal gå til valg mot løsarbeidersamfunnet med stadig mer innleie av arbeidskraft, privatisering og konkurranseutsetting. Høyre kaller det her en «modernisering» av arbeidslivet. Men en mann som heter [Bengt Carlmeyer] beskriver høyresidens arbeidsliv allerede i sin hundreårsroman. Han skriver, om et arbeidslag for hundre år siden, han skriver: en dag i april står fløtingslaget foran pensjonatet i tettbygda sammen med 15 til 20 andre lag og skal auksjonere bort seg sjøl. Det vil si, her er det laget som tar minst for en av rodene som elva er delt inn i som får tilslaget. Og dert er roder til bare halvparten, og knapt nok det.
Høyresidas arbeidsliv er prøvd før. Og det var en grunn til at vi slutta med det. Høyre, mener jeg, er et typisk studiesirkelparti. At de har sittet for lenge på Høyres hus og så er det til og med noen som har fortsetti på den utvida varianten som de underviser i på BI. Der lærer de at det finnes en løsning og så leter de etter problemer som passer til løsninga. For nesten uansett hva du spør Høyre om er løsninga den samme. Skal du ha flere arbeidsplasser, ja, da foreslår de skattelette. Vil du ha en bedre skole? Ja, da foreslår Høyre bedre skattelette. Skal vi ha flere læreplasser? Ja, da foreslår Høyre mere skattelette. Har du kanskje litt vondt i magen? Prøv litt skattelette.
Vi skal hjelpe dere til å mobilisere til kamp mot høyrepolitikk. Men vi skal slå tilbake all høyrepolitikk, enten den kommer fa Høyre og Fremskrittspartiet, fra Youngstorget, eller fra Brussel. Og det er en grunn til det. Og det er at min generasjon kommer ikke til å finne seg i å bli den første generasjonen etter krigen som overlater en dårligere velferdsstat og et mindre regulert arbeidsliv til våre etterkommere enn det vi har fått fra dere.
Og så er jeg som regel stolt over landet jeg bor i. Men det er noen ganger jeg skammer meg litt over å være norsk. Sånn var det når jeg så på et reality-program – jeg er ganske svak for reality for de som måtte lure, men det er en tilbøyelighet jeg deler med folk flest, så det kan jeg leve med – Men jeg så et reality-program som heter Valdres teens. Der var det en episode som handla om ei jente som var født i Norge med utenlandske foreldre. Og en dag da kameraet filma klasserommet hennes så var det en tom stol. Det var en tom stol og en lærer som skulle forklare hvorfor bestevenninna til elevene ikke fikk lov til å være i Norge lenger. Det var en 17 år gammel gutt som stod igjen på trappa med tårer i øynene og lurte på hvorfor han ikke fikk lov til å holde rundt kjæresten sin som var født i Norge. At vi bor i et land som tydeligvis har penger nok til ubegrensa flatskjermer og hytter på Hafjell, men ikke har hjerterom til å ta vare på de aller svakeste i samfunnet. Og en sånn politikk kommer SU aldri til å støtte.
Så er det mange som sier til meg, det valget her blir vanskelig. Og da pleier jeg å tenke på en som het [Hans Berntsen]. Han var med i Norsk Arbeidsmandsforbund for litt over 100 år siden. På landsmøtet til Norsk Arbeidsmandsforbund i 1910 så ble han bevilga, 41 år gammel, pensjon livet ut. Betalt av fagbevegelsens medlemmer. Jo, hvorfor det? Han hadde starta, på få år, over 300 fagforeninger. Sant, det var vanskelig. Jeg mener, helt til slutt, at noe av det vanskeligste med det som er menneskeskapt er at det kan forandres av mennesker igjen. Og kamerater, er det en ting som i aller høyeste grad er menneskeskapt, så er det valgkampen.
Del dette 
