Kapittel 9: Sirkulær økonomi for fremtida

Dagens situasjon – den lineære økonomien

I dag lever vi i en lineær økonomi. Vi henter ut jordens mineraler, metaller, biomasse og fossile brennstoff, omgjør de til produkter som selges til konsumenter, som før eller siden kaster de. Kun ni prosent av verdens ressurser blir gjenbrukt. 91 prosent av råmaterialene vi henter ut av naturen, blir ikke sirkulert tilbake i økonomien når vi er ferdige med dem, men ender opp som ulike former for avfall. Byggesteiner for liv på jorda er karbon, oksygen, vann, nitrogen og fosfor, som fornyes i naturlige kretsløp. Industriell aktivitet har brutt ned disse naturlige syklusene, tømt jorden for ressurser og dumpet for mye avfall tilbake i naturen. Olje hentes opp fra under bakken, brennes og klimagasser tømmes ut i atmosfæren. Nitrogen og fosfor gjøres om til gjødsel, og avfallsstoffene havner i innsjøer og i havet. Vi ødelegger store landområder med påfølgende enorme konsekvenser for økosystemer og dyreliv for å utvinne metaller og mineraler som vi pakker inn i produkter som selges til konsumenter, som etter kortvarig bruk kaster dem rett på fyllingen, med giftige stoffer som lekker ut i jorda, vannet og luften.

Det går med hele 1400 liter vann for å lage én t-skjorte av bomull. Masseproduksjonen får også konsekvenser for tekstilarbeiderne i land som Bangladesh, som ofte jobber under svært dårlige forhold for å produsere ekstremt billige klær til vestlige markeder. I 2015 var CO2- utslippet fra tekstilproduksjon høyere enn de totale utslippene fra alle internasjonale flyreiser og shipping kombinert, og er dermed et godt eksempel på konsekvensene av den lineære økonomien der rovdrift på mennesker og natur har blitt satt i system. Prisene på klær er halvert siden 1995.

Tekstiler er bare ett eksempel: I Norge produserer vi generelt ekstremt mye avfall. Fra 2012 til 2017 økte de samlede årlige avfallsmengdene med 1,3 millioner tonn. Vi kaster nå 11,7 millioner tonn avfall i året. Det tilsvarer en økning på 12 prosent i samme periode. Hver nordmann kaster i gjennomsnitt 748 kilo husholdningsavfall hvert år (2017). Det er 261 kilo mer enn gjennomsnittet i EU. Norge er også det landet i Europa som kaster mest elektronisk og elektrisk avfall per person. Hvis alle mennesker på jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Norge, ville vi trenge 3,4 jordkloder. Hovedårsaken er at vi er et rikt land, og det eksisterer en sterk sammenheng mellom innbyggernes inntekter og materielt forbruk. Globalt ser vi at befolkningsvekst og økonomisk vekst driver ressursbehov og økende forbruk. Innen 2025 skal 1,8 milliarder flere mennesker bli en del av den globale forbrukerklassen, og dermed eskalere det lineære ressursforbruket. Den totale ressursetterspørselen er forventet å doble seg frem til 2050.

Det private globale forbruket står for omtrent 60 prosent av klimagassutslippene i verden. Å endre forbruket i en sirkulær retning vil derfor resultere i enorme klimakutt.

Fremtiden – den sirkulære økonomien
Det grønne skiftet forutsetter derfor at hele økonomien utvikler seg fra en det lineære til det sirkulære. Det er ikke bare fornybare energikilder som er viktig, det er også viktig med fornybare innsatsfaktorer i produksjon og fornybare forbruksvarer. Det er dette den sirkulære økonomien handler om. Det er en økonomi uten avfall, der alt avfall er en framtidig ressurs. Målet er å gjøre oss stadig mindre avhengige av å hente ut ressurser fra naturen og i stedet finne måter å beholde de materialene vi har i sirkulasjon. Sirkulærøkonomien er en ny måte å designe, produsere og bruke varer og tjenester på innenfor planetens tåleevne. Systemendringen må involvere alle og alt; næringsliv, myndigheter, individer, familier, byer, produkter og arbeidsplassene våre.

Målet er en økonomi med minst mulig bruk av ikke-fornybare råmaterialer fra naturen og helt uten avfall. For industrien betyr det å erstatte primære råvarer med resirkulert materiale. Primær råvare er råvare som er framstilt av jomfruelige innsatsfaktorer, mens sekundær råvare er råvare framstilt fra avfall som er materialgjenvunnet. Også forbruket av varer må endres. Forbruksvarer må vare lengre og kunne repareres, i stedet for å kjøpe nytt. Vi må også dele flere saker og ting som vi ikke trenger å eie selv, for å bruke ressurser på en mer effektiv måte. Hvorfor skal alle kjøpe hver sin nye bil, hvis man heller kan dele på færre antall el-bilder i et bilkollektiv?

For å utvikle en sirkulær økonomi må vi derfor:

• Redusere bruken av ikke-fornybare naturressurser.
• Redusere materielt forbruk og oppretthold verdien på råvarer og materialer så lenge som mulig.
• Designe produkter uten skadelige komponenter og giftstoffer, med lang levetid som kan repareres.
• Dele varer og gjenstander som vi ikke trenger å eie å selv for å bruke ressurser mer effektivt.
• Gjør avfall om til en ressurs.

Etter prinsippet om en perfekt sirkulær økonomi hvor et materiale eller produkts verdi opprettholdes hele tiden, kan man ordne spekteret av sirkulær økonomi i et hierarki:

• Avfallsforebygging: Her finner vi vedlikehold, reparasjon og deling. Den enkleste måten å lykkes med avfallsforebygging er å redusere forbruket.
• Ombruk: Dette inkluderer restaurering, oppussing, redesign, brukthandel og bytting. Dette er løsninger som opprettholder verdien av materialene så lenge som mulig.
• Materialgjenvinning: Dette er for eksempel når brukte metaller smeltes om og brukes til å lage nye produkter, eller plast smeltes om og blir til nye plastprodukter. Dette er ofte relativt energikrevende prosesser, og for de fleste materialer forringes kvaliteten i prosessen. Disse prosessene er viktige deler av sirkulærøkonomien, men havner lenger ned i hierarkiet fordi de ikke opprettholder verdien av materialene.
• Energiutnyttelse: Materialer som bioavfall og industriavfall brennes og skaper ny energi som kan utnyttes. Dette er også en del av sirkulærøkonomien, men fordi materialenes verdi taper seg i prosessen, havner det nesten nederst i hierarkiet.
• Deponering og avfallsforbrenning: Der energien ikke blir utnyttet, dette er ikke en del av sirkulærøkonomien, og må derfor gjøres så liten som mulig.

En god sirkulærøkonomisk politikk vil derfor strebe å holde seg så langt oppe i hierarkiet som mulig. Norge er i dag gode på resirkulering og energiforbrenning, men dette er i ytterkantene av hva som kan kalles sirkulær økonomi.

Gjenbruk og sambruk

SVs satsning på sirkulær økonomi handler om en kraftig satsing på vedlikehold, reparasjon, lengre varighet, restaurasjon, deling og bytting langs to akser: Gjenbruk¸ å bruke ressurser lengre og om igjen. Sambruk, å dele mer på varer og gjenstander gjennom sameie og delingstjenester. SVs bærekraftige omstilling av forbruket vårt vil bety en reduksjon i det materielle forbruket gjennom både å minske behovet for å kjøpe nye ting, og gjennom å dele flere ting mellom oss. For å lykkes med omstillingen holder det ikke med oppfordringer på individnivå, det trengs politiske løsninger og systemendringer som endrer rammene for vårt forbruk.

Gjenbruk og reparasjonsrevolusjonen

Det viktigste grepet vi kan gjøre for å få ned forbruket og holde produkter i sirkulasjon er å vedlikeholde og reparere produktene vår slik at produktet ikke mister sin bruksverdi. På denne måten trenger vi ikke å kjøpe nye ting som medfører nye utslipp og miljømessige konsekvenser. Klarer vi dette vil etterspørselen gå ned, og økonomien vil på sikt endre seg. Da må vi sørge for at denne endringen går i en sirkulær retning. Dette kan vi gjøre gjennom politiske tiltak.

Reparasjons- og vedlikeholdsrevolusjonen avhenger av to endringer som må på plass. For det første må vi ha tilgang på ressurser og kunnskapen/kompetansen/evnene som skal til for å kunne reparere ulike produkter. Enten må vi inneha dette selv, eller så må dette være en tilgjengelig tjeneste. For det andre, så må alle produkter designes og produseres på en slik måte at det er lettest mulig å reparere. Ting vi kan kjøpe må rett og slett kunne repareres – slik er det hovedsakelig ikke i dag. 

For at reparasjonsrevolusjonen skal kunne nå det omfanget som må til for å bli normalen, må det kunne skaleres kraftig opp. Selvfølgelig er det viktig at den enkelte forbruker settes i stand til å kunne reparere selv. Men av praktiske grunner og ikke minst på grunn av at store deler av produktmassen er basert på teknologi som krever spesiell kompetanse, trenger vi å bygge opp en solid reparasjonsnæring. For å få til dette trenger vi å satse på ny kompetanse og arbeidskraft. 

Et eksempel er de mange mobilreparatørene som har etablert seg de siste årene. Hvis alle europeere beholder mobilen ett år lenger, kan vi spare CO₂-utslipp tilsvarende det én million fossilbiler slipper ut i året, viser ny rapport. Derfor ønsker SV nye fagbrev for mobilreparatør og annen elektronikk.

Skal dette ha ønsket effekt må produktene midlertid være reparerbare og holdbare. Dagens lineære økonomi er rigget slik at produsenter og forhandlere tjener penger på å selge mest mulig. Derfor lønner det seg ikke for dem å designe og produsere produkter som enkelt kan repareres, og reservedeler er vanskelig å få tak i – spesielt fra uavhengige leverandører. Faktisk så er det en utstrakt bevisst strategi fra produsenter å gjøre det vanskeligst mulig å reparere.

Det massive inntoget av digitale ‘smart’-produkter hvor mykvare er en essensiell del er et godt eksempel på dette problemet. Det er helt vanlig at programvaren setter sperrer for gjennomføring av reparasjon og vedlikehold, og som gjør det for kostbart sett opp mot å kjøpe nytt. Et eksempel på dette er hvordan nye versjoner av operativsystemet iOS hindrer batteribytter med originalt batteri på iPhone fra andre enn Apple selv.

Tiltak:

• Endre forbrukerkjøpsloven gjennom å utvide reklamasjonsfristen ved at den kobles til en obligatorisk merking av antatt levetid på produktet, samtidig som gjeldende reklamasjonsrett på to år fra kjøpsøyeblikket fungerer som en nedre grense.
• Lovfeste en rett til reparasjon for forbrukeren og plikt til reparasjon for forhandlere og/eller leverandører.
• Sikre at krav til holdbarhet, tilgang til reservedeler og sirkulært design innarbeides i forbrukerkjøpsloven.
• Utrede hvordan EUs økodesigndirektiv kan brukes enda bedre for å bidra til lengre holdbarhet og bedre reparasjonsmuligheter, spesielt for produkter som produseres i stort volum, som smarttelefoner og PC-er.
• Utvide produsentansvaret slik at det gis insentiver til lengst mulig levetid for produktene, størst mulig grad av ombruk og egenhet for materialgjenvinning, og til å redusere innholdet av helse- og miljøfarlige forbindelser i produktene.
• Utrede fordeler og ulemper ved å fjerne eller redusere moms på reparasjon og utleie
• Innføre merkeordninger for produkters levetid og reparerbarhet.
• Ny merkeordning for klær som standardiserer informasjon til forbruker om tekstiler og kvalitet med hensyn til forventet brukstid, slitasje og holdbarhet.
• Opprette nye fagbrevutdanninger for reparatøryrker som for eksempel skomaker, skredder, reparatør av klær, telefon- og annen elektronikk og hvitevarer.
• Endre brukthandelloven gjennom å fjerne betingelsen om løyve fra politiet for å drive med bruktsalg.

Sambruk

Tingene og varene vi bruker må ikke bare brukes lengre, repareres mer, og bruker om igjen. Vi må også dele mer på det vi ikke trenger å eie selv, og eie flere ting sammen i stedet for å eie ting hver for oss. Vi sparer ressurser og reduserer utslipp dersom vi deler mer på tingene vi har i stedet for å kjøpe nytt. Alle trenger ikke å ha hver sin nye drill i boden, det kan holde å kunne låne en drill når det trengs. Alle trenger ikke sin egen bil som står ubrukt mesteparten av døgnet, vi kan heller ha være med i et bilkollektiv. Derfor er også mer sambruk en viktig del av en bærekraftig omstilling av forbruket vårt.

På venstresiden og i landet har vi en lang tradisjon for samvirkemodellen, som handler om at deltakerne i en økonomisk organisasjon eier den sammen. Dette gjelder både på forbrukerområdet og i bedrifter. Delingsøkonomi er derfor noe vi har hatt lenge. Nå er tiden inne for å videreutvikle sameiet for å bidra til et bærekraftig forbruk.

Samtidig har nye teknologiske plattformer åpnet for en ny form for delingsøkonomi som heller kan kalles plattformøkonomi. Disse plattformene eller formidlingstjenestene, som Uber, er gjerne ikke eid av forbrukerne eller deltakerne, men er derimot kapitaleid og er drevet for-profit for eierne. De er altså ikke sameier. Det er disse tjenestene som særlig har åpnet for mer løsarbeid. Derfor er SVs tiltak for mer sambruk rettet mot sameie og andre delingstjenester eid av deltakerne selv eller det offentlige særlig. Videre er det viktig med regulering og anstendige lønns- og arbeidsforhold når det gjelder private delingstjenester, men dette notatet tar altså for seg andre former for sambruk.

Delingstjenester og sameier må i stor grad vokse frem nedenifra for å fungere godt. Det finnes allerede en samvirkelov som regulerer denne formen for deling, derfor er ikke regelverk først og fremst og utfordringen. Politikkens oppgave er heller å gi andre insentiver for å delta i sameier og gjøre det enklere å starte og drive sambruk. Det offentlige bør for eksempel bidra ved oppstartskostnadene til for eksempel å kjøpe biler eller andre varer som skal inngå i felleseie, slik at sameiene etter hvert kan betale tilbake når flere deltakere kommer til i sameiet. Det kan også innføres belønningsordninger gjennom skattefradrag for å delta i sameier. I tillegg bør det offentlige opprette delingstjenester på vegne av innbyggerne, gjerne lokalt. Etter modell fra bibliotek og bysykkeltilbud bør kommunene opprette andre utlånsordninger, for ting som verktøy.

Tiltak:

• Det offentlige bidrar med oppstartskapital for sameier, både gjennom gunstige lån hvor sameiene kan betale tilbake ettersom deltakere kjøper seg inn i sameiet og egne tilskuddsordninger.
• Virkemiddelapparatet i for eksempel Innovasjon Norge skal innrettes for å belønne opprettelsen av sameier.
• Belønningsordning for å delta i sameie, slik som nye skattefradrag.
• Det opprettes en rådgivningstjeneste for opprettelse av sameier og delingstjenester.
• Det utvikles modeller og statlig støtte til å opprette kommunale delingstjenester etter modell fra bibliotek og bysykkeltilbud.
• Det velges ut en kommune i hvert fylke, med forskjellig størrelse og andre forutsetninger, som gjøres til testkommuner for omfattende sambruk og delingstjenester. Etter tre år med testing og evaluering skal løsningene spres til flere kommuner.

Case: varehandelen og rettferdig omstilling

En nøkkelnæring for den sirkulære økonomien er vare- og detaljhandelen. Den sirkulære økonomien hvor gjenbruk og sambruk er hovedlinjene, betyr en storstilt omstilling av handelsnæringen. En næring hvor arbeidsplassene allerede er presset av digitalisering og automatisering. Dermed er handelsnæringen utsatt for press fra to kanter: både fra eksisterende markedskrefter og fra ønsket om grønn omstilling. Dette er en problemstilling vi kjenner godt fra oljenæringen.

I motsetning til oljenæringen, som har høy organisasjonsgrad med i hovedsak gode arbeidsforhold, heltid, høye utdannelser og gode ordninger, domineres handelsnæringen av deltid, midlertidighet, lave lønninger og personer med lav utdannelse, primært kvinner. Jobbsikkerheten til oljearbeiderne har fått stort fokus, men SV mener vi også må ha en plan for de som jobber i handelsnæringen. Altfor ofte blir denne gruppen nedprioritert.

Det nye, nødvendige markedet for reparasjon og vedlikeholdstjenester blir –  limet som binder sammen den sirkulære økonomien og holder sirkulasjonshjulene i gang. Reparasjonsnæringen vil ha et stort behov for arbeidskraft, og erfaringene fra detalj og varehandel vil komme godt med for disse nye arbeidsplassene. Derfor mener SV vi bør legge til rette for hvordan arbeidstakere i handelsnæringen kan omstilles til å være med å være bærebjelkene i den sirkulære økonomien.

SV ønsker med dette å invitere både fagbevegelsen og miljøbevegelsen til å skape et bærekraftig samfunn. Klarer vi å skape høykvalitetsarbeidsplasser av dette, vil dette være en mulighet til å løfte en hel gruppe i samfunnet samtidig som vi kutter utslipp, sparer miljøet og skaper et bærekraftig samfunn.

Tiltak:

• Jobbe sammen med fagbevegelsen for å skape nye fagutdanninger til den sirkulære økonomien som reparatør- og serviceyrker.
• Opprette kompetanseprogrammer for ansatte i handelsnæringen rettet mot den nye reparasjons- og vedlikeholdsnæringen.
• Opprette et omfattende bransjeprogram for handelsnæringen som er målrettet mot omstillingen av næringen til sirkulær økonomi.

Internasjonal solidaritet

Det er godt dokumentert at det finnes både store miljøødeleggelser, utslipp fra transport, brudd på grunnleggende menneskerettigheter, bruk av barnearbeid og slaverilignende tilstander i store og viktige produksjonsledd i dagens internasjonale verdikjeder. Overgangen sirkulær økonomi kan derfor også bidra til å sikre grunnleggende menneskerettigheter og miljøvern i de globale verdikjedene.

Dessverre er informasjonstilgangen og åpenheten hos internasjonale produsenter og leverandører for dårlig. Derfor mener SV at aktørene som opererer i disse verdikjedene, i større må grad holdes til ansvar for å sikre informasjon til forbrukerne. I tillegg må vi sikre at disse aktørene er forpliktet til å gjøre aktsomhetsvurderinger i sine virksomheter, slik at de kan holdes til ansvar ved brudd på menneskerettighetene eller ved miljøskader.

Tiltak:

• Innføre en menneskerettighetslov for næringslivet som innebærer at forbrukere må ha rett på informasjon om varene er blitt produsert i henhold til menneskerettighetene og miljøkrav. Dette medfører at produsenter må gjøre aktsomhetsvurderinger. SV ønsker også  sanksjonering  ved brudd på loven.