Kapittel 8: Arbeidsliv og kompetanse som ivaretar klima

NB: Dette kapitlet er utarbeidet før koronakrisen. Vi tar derfor gjerne mot innspill som aktualiserer de politiske forslaget, i lys av koronasituasjonen.

Hele det norske samfunn skal være utslippsfri senest i 2050. Det har et samlet Storting forpliktet seg til. Det er nødvendig å kutte 60 % av utslippene innen 2030, både for å sikre en trygg omstilling for norske arbeidsplasser og klare å møte den faren for samfunnet som klimaendringene utgjør. 

Vi har en enorm utfordring foran oss, som vil påvirke hvilken arbeidskraft, kompetanse og industri som vil være styrende i det norske arbeidsliv. Norge må ta stilling til om endringene skal være styrt og kontrollert over tid eller komme raskt og være styrt av internasjonale forhold. I 2015 var om lag 195 000 sysselsatt i petroleumsrelaterte næringer, og i 2017 var omtrent 139 000 sysselsatt i petroleumsrelatert aktivitet. Omtrent 80 % av disse arbeidstakerne jobber i leverandørindustrien, som i hovedsak kan levere til annen industri. 

Grønn omstilling er bare en av flere store endringer norsk arbeidsliv står overfor de neste tiårene. Vi forventer også en kommende bemanningskrise i helsesektoren på grunn av en aldrende befolkning. Vi vet at økt automatisering og internasjonalisering vil påvirke hele arbeidslivet. 

Den norske modellen for arbeidslivet har vært preget av et nært samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet, kort avstand mellom arbeidere og arbeidsgivere, og at arbeidstakernes organisasjoner er representert i all lønnsfastsetting, omstilling og endring. Dette har vært den norske modellen. Det vi ser er at dette er under press, og den politiske kampen de siste årene har vært handlet om å unngå uthuling i stedet for å styrke den. I en omstillingstid for å oppnå klimamålene er det avgjørende at den norske modellen styrkes, ikke svekkes slik vi ser det i dag. En forsterket norsk modell er både en forutsetning for å lykkes med en grønn omstilling, fordi omstillingen må skje på folks flests premisser for å lykkes. 

Målet er at alle skal ha tilgang til faste og lærende jobber, et organisert arbeidsliv med sterke og ansvarlige parter og en koordinert lønnsdannelse i alle sektorer. Partene må være motor i omstillingen.  Kompetansehevingstiltak innenfor arbeidslivet må skje i tett dialog med partene i arbeidslivet og behovene på arbeidsplassene.

Mange arbeidsplasser er i endring. En styrt omstilling fra petroleumsalderen fordrer en ambisiøs og planmessig omstilling for arbeidsplasser, kompetanse og teknologi for de neste årene. Ikke minst vil en styrt omstilling være viktig for ikke å miste verdifull kompetanse som vi er avhengig av. En Grønn ny deal fordrer omfattende omstilling av både arbeidsliv og utdanningssystem. Økt automatisering, en aldrende befolkning, internasjonalisering og klimakrisen vi står midt oppi, har innvirkning på hele arbeidsmarkedet.

Derfor er det nødvendig med en plan for en omstilling av arbeidsplasser, kompetanse og teknologi som gir et felles svar på disse utfordringene. I dag er vi ikke i nærheten av å ha de nødvendige systemene eller storskala-løsningene som kreves for å møte de store kompetanseutfordringene. 

Vi foreslår et kompetanseløft for alle sektorer.

Kompetanseutfordringer knyttet til grønt skifte, digitalisering eller helse og omsorg krever følgende:  

• Utdanningsmuligheter for de som er i arbeidslivet,
• Skoleringsmuligheter for de som står utenfor arbeidslivet,
• En reform for å styrke utdanningssystemene slik de er i dag. 

Vi tar utgangspunkt i spesielt følgende utfordringer

Flere må fullføre videregående opplæring. Over 500 000 personer i Norge har ikke fullført videregående opplæring. I tillegg er det mange som står uten jobb som kan og vil delta i arbeidslivet. Det er helt nødvendig å gjøre grep som i større grad sikrer at flere kan delta i arbeidslivet, også de som har nedsatt arbeidsevne. I tillegg må det legges til rette for at voksne uten fullført videregående opplæring får mulighet til å fullføre videregående skole. Da må vi i større grad se på rammene og vilkårene for voksenopplæringen.  

Vi trenger flere med fag- og yrkesopplæring. SSBs framskrivninger viser mangel på arbeidskraft med fag- og yrkesopplæring i ulike håndverksfag. Ifølge NHOs eget kompetansebrometer3 melder bedriftene om et stort behov for fagbrevkompetanse innen tekniske fag. I offentlig sektor vet vi at vi har stort behov for fagutdannede innen helse og omsorg. Skal vi evne å bygge ny grønn industri og næring og møte behovene i velferdsstaten kreves en satsing på fag- og yrkesopplæring. 

Automatisering og digitalisering vil endre arbeidslivet med en fart vi aldri før har sett maken til de neste årene. Ifølge OECD vil rundt 850 000 norske jobber bli radikalt endret på grunn av ny teknologi.i Vi må på en helt annen måte enn tidligere legge til rette for at folk som er i arbeid kan få ny og oppdatert kompetanse mens de er i arbeid. Læring må bli en naturlig del av det å være i jobb, og læringen må bli livslang. 

Kompetanseløft som treffer. Det er spesielt de med lengre utdanning som tar mest etter- og videreutdanning. Innen bransjer med tradisjonelt yrkesfaglig utdanning er det gjennomgående motsatt. Dette er ofte bransjer som er mest sårbar for endringer i krav til kompetanse.  Mulighetene for kompetansepåfyll må derfor rettes inn slik at de som har størst behov får mulighet til å få den kompetansen de har behov for. 

Desentralisert og mangfoldig utdanningstilbud: Akademisk utdanning kjennetegnes fortsatt av at utdanningstilbudet er konsentrert til større byer, og sentraliseringen har blitt sterkere etter universitetsreformen. Skal flere kunne benytte seg at etter- og videreutdanning fra det offentlige mens de er i arbeid må dette tilbys i større grad der folk jobber og bor.

Hvordan får vi flere til å delta i arbeid: En måte å få flere i arbeid er å gradvis innføre 6-timersdag med full lønnskompensasjon. Det kan gjøres gjennom langsiktige forsøk med forkortet arbeidstid.  SV vil gjennomføre 6-timers dag for å få økt deltakelse, få ned sykefravær og flere i jobb. 

Gratisprinsippet må fortsatt stå sterkt: Det innebærer at vi må sikre lik rett til utdanning. En av utfordringene for en kompetansereform er at private kan ende opp med å ta over hele videre- og etterutdanningstilbudet. Derfor er det viktig at det offentlige har en helt sentral plass i reformen. For å sikre lik rett til utdanning må det tas høyde for at noen har mindre tilgang til viktig etter- og videreutdanning enn andre.

Forutsetninger for en grønn omstilling 

Partene må være motor i omstillingen. Det er partene i arbeidslivet som vet hvor skoen trykker. Et regulert og organisert arbeidsliv helt nødvendig i møte med store omveltninger. Norsk arbeidsliv er under sterkt press fra flere hold. Økt grad av innleie preger deler av arbeidslivet. Oppslutningen om det organiserte arbeidslivet gjennom medlemskap i fagforeninger faller i Norge. Midlertidighet, innleie og sosial dumping er et betydelig innslag i flere bransjer. Samlet setter dette den norske modellen under press og kan ikke lenger tas for gitt.

En kompetansereform for framtida må bygge på trepartssamarbeidet og det organiserte arbeidslivet. Ansettelsesmodeller basert på innleie, stimulerer til kortsiktighet, dårlig kvalitet og en flyktig arbeidsstokk. Et trygt fundament for arbeidstakere er avgjørende for å få til nødvendig omstilling i arbeidslivet. Uten faste og trygge jobber vet vi at arbeidstakeres rettigheter blir uthulet og det gjør det vanskelig å satse på kompetanse.

Mulighet for kompetansepåfyll er skjevt fordelt. En risiko i omstillingen vi står overfor er at nødvendig etter- og videreutdanning ikke blir benyttet av de som trenger det. Det er en fare for at arbeidstakere som har høy lønn og fleksible arbeidssituasjoner benytter seg av slike muligheter, mens de men lavere lønn og mindre fleksibilitet ikke får benyttet seg av tilbudene. Vi vet at arbeidstakere med lav formell utdanning deltar mindre både i formell og ikke-formell opplæring og får sjeldnere finansiell støtte fra arbeidsgiver til dette. Midlertidig ansatte og arbeidstakere på kort deltidskontrakt deltar mindre i kurs og annen opplæring enn fast ansatte og heltidsansatte. Også små stillingsbrøker viser seg å være vanskelig å kombinere med nødvendig kompetansepåfyll.

Private tilbydere kan ikke være fundamentet i omstillingen. Når behovet for omstilling øker og behovet for kompetanse endres er det også behov for at noen kan tilby disse kursene. Dersom ikke det blir satt rammer for hvem som kan drive kompetansehevingen vil det raskt etableres mange små og private aktører som tilbydere. For å bevare yrkesrelevans, kvalitet og erfaring er det viktig at offentlige aktører, i samarbeid med partene på alle nivåer er de som står for kompetansen. 

Mange står utenfor arbeidslivet. Det er mange som står utenfor arbeidslivet og har sin inntekt fra ulike velferdsytelser samtidig som det etterlyses arbeidskraft framover. Per 1.12.2019 var det 725 000 personer i yrkesaktiv alder som mottok en eller annen form for ytelse fra velferdsstaten..

Det er med andre ord en betydelig arbeidskraftreserve i befolkningen som står ganske langt fra arbeidsmarkedet

En storstilt omstilling forutsetter følgende: 

• Retten til fast jobb må styrkes. Et godt regulert og organisert arbeidsliv er helt nødvendig i møte med store omveltninger. Økt grad av innleie preger deler av arbeidslivet og bidrar til at arbeiderne får mindre makt. Derfor vil vi reversere endringene i arbeidsmiljøloven som Solberg-regjeringen har innført. 
• Sikre gode og anstendige arbeids- og lønnsvilkår for alle arbeidstakere. Reversere endringene i arbeidsmiljøloven under høyresidens regjeringer, og stille krav til norske lønns- og arbeidsvilkår på norsk sokkel og farvann
• En solid organisasjonsgrad blant både arbeidsgivere og arbeidstakere. Vi må øke organisasjonsgraden, stille krav til tariff ved offentlige anskaffelser og høyne fagforeningsfradraget.
• Allmengjøring må brukes aktivt som verktøy mot sosial dumping, blant annet ved å snu bevisbyrden.
• Et mer inkluderende arbeidsliv med plass til flere av de som i dag står utenfor. Mange av disse kan ikke arbeide på grunn av sykdom eller uførhet, mens andre har mulighet til å delta helt eller delvis i arbeidslivet. Det er en betydelig arbeidskraftreserve i befolkningen som står ganske langt fra arbeidsmarkedet. Se tiltak nedenfor. 
• Sikre fortsatt representasjon av arbeidstakere på alle nivå. 

Hvor kommer vi til å mangle arbeidskraft fremover?

SSBs fremskrivninger viser fremtidig mangel på arbeidskraft med fag- og yrkesopplæring innen håndverksfag (samlet) og helsefag. Den største sysselsettingsgruppen som inngår i helsefag er helsefagarbeidere. Men vi vil også mangle utdannede innen pleie- og omsorgsfag på bachelornivå. Sykepleiere og vernepleiere inngår i denne gruppen. Bemanningsproblemene i norsk helsevesen de siste ti årene ville vært betydelig større uten tilgangen på utenlandsk arbeidskraft.

Bemanningskrisen i helsesektoren

SSB har regnet seg fram til at vi kommer til å mangle 27 000 helsefagarbeidere og 28 000 sykepleiere i 2035 om vi ikke drastisk legger om utdanningstakten. Riksrevisjonen finner i rapporten «Bemanningsutfordringer i helseforetakene» at sykehusene hverken har oversikt over dagens kompetanse, eller en plan for å løse utfordringene. Riksrevisjonen peker særlig på at sykehusene:

• Sliter med å rekruttere helsearbeidere, og har ingen plan for hvordan
• Sliter med å beholde helsearbeidere
• To tredjedeler av sykepleiere og jordmødre jobber deltid

Vi mangler folk med fag- og yrkesopplæring i ulike håndverksfag

SSBs fremskrivninger viser mangel på arbeidskraft med fag- og yrkesopplæring i ulike håndverksfag. Det er forventet en tydelig nedgang i denne arbeidsstyrken, mens etterspørselen er forventet å øke. Å erstatte denne typen arbeidskraft med personer med universitets- og høyskoleutdanning kan være vanskelig. Denne ubalansen gir grunn til bekymring ifølge Kompetansebehovsutvalget. Med forventet avtagende arbeidsinnvandring fra Øst-Europa, kan mangelen på arbeidskraft med videregående fag- og yrkesopplæring bli større enn tidligere antatt. Lavere arbeidsinnvandring fra Øst-Europa kan imidlertid tenkes å virke positivt på rekrutteringen til fag- og yrkesopplæringen i Norge.

Kommunene trenger flere folk:

KS har beregnet årsverks- og rekrutteringsbehovet i kommunesektoren frem mot 2028. Beregningene er gjort ved bruk av KS’ rekrutteringsmodell, og data i modellen er hentet fra KS’ PAI-register, samt en befolkningsprognose fra SSB (Stort behov for nye medarbeidere fremover, KS). Skal kommunesektoren kunne tilby samme nivå på tjenestene den nærmeste tiårsperioden, viser anslagene at antall årsverk må øke med om lag 40 000, eller 10,5 prosent, frem mot 2028.

Automatisering og digitalisering

I årene fremover blir det færre jobber innen rutinemessige oppgaver som kan løses gjennom digitalisering og automatisering. Ny teknologi og høy omstillingstakt kan føre til raskere forvitring av eksisterende kompetanse. Dette tilsier økt behov for læring gjennom opplæring og utdanning.

Betydningen av den teknologiske utviklingen for kompetansebehovene i fremtiden vil avhenge av politisk vilje til å handle. Automatisering fjerner ikke bare yrker, men endrer også yrker, og kan skape nye yrker.

Varehandelen

Målt i antall årsverk er varehandelen den klart største kommersielle næringen i Norge. I 2018 sysselsatte varehandelen mer enn 376 000 personer, som utgjorde henholdsvis 13 prosent av samlet sysselsetting i Norge og 12 prosent av samlede årsverk. Til sammenligningen utgjør all sysselsetting i industri, petroleumsutvinning og tilhørende tjenester, landbruk, fiske og oppdrett til sammen 13 prosent av alle årsverk. Analyser beregner at så mye som 30 000 arbeidsplasser kan forsvinne i varehandelen fram mot 2030. I dag er ikke utdanningstilbudet godt nok for ansatte i varehandelen. Det må på plass kortere og mer fleksible utdanningsløp, i tråd med arbeidslivets behov. Det må satses på fagskolene i langt større grad enn i dag

Kompetansereform i en Grønn ny deal 

I fremtiden vil flere oppgaver vil kunne samkjøres og integreres og kanskje må flere ansatte håndtere flere deler av virksomheten enn i dag. For å gjøre dette mulig, må arbeidstakere i alle aldre oppdatere kompetansen sin. En viktig del av fremtidens læring handler om opplæring på arbeidsplassen. 

Etter- og videreutdanning er ikke noe nytt, det er også i dag slik at mange arbeidstakere gjennom et langt yrkesliv har behov for å etterfylle kompetansen. En stor omstilling vil kreve mer av dette. Det vil være behov for fortløpende kompetanseutvikling i ulike sektorer. Eksempler på det kan være installering av ladeinfrastruktur for elektrisk biler og båter, bruk av droner i vedlikehold av kraftnettet eller installering av nye, smarte strømstyringssystemer. 

Utdanningstilbudet må være relevant for et arbeidsliv som vi i dag bare aner konturene av. Utdanningsinstitusjonene må tilby korte og relevante moduler som kan kombineres med jobb. Ikke-formell kompetanse må ha god nok kvalitet, slik at kompetansen er overførbar i arbeidslivet. På andre siden vil etterspørsel etter læring bli mer omfattende. Arbeidstakere må lære gjennom hele arbeidslivet, og arbeidsgivere må investere mer i kompetanse. For å få til alt dette, trengs en ny politikk for finansiering, tilrettelegging og utvikling av kompetansetilbud. Det trengs en kraftfull reform for etter- og videreutdanning, en kompetansereform. 

En kompetansereform må ligge tett opp til behovet i arbeidslivet. Partene i arbeidslivet må ha hånden på rattet. Reformen må gjelde i videregående skoler, fagskolene og universitets- og høgskolene. De ansatte må tas ut av arbeidet så lenge det er nødvendig. Utdanningstilbudene må utvikles slik at de blir arbeidsrelevante og mest mulig effektive å gjennomføre. Terskelen for gjennomføring skal være lav, men samtidig må kvaliteten på tilbudene være høy. 

Forslag til kompetansereform

• Etablere trepartssamarbeid for kompetanse som strekker seg over ulike sektorer og bransjer.  Både offentlig og privat sektor må omfattes av reformen. Inngå trepartssamarbeid hvor det etableres fond eller ordninger til å finansiere etter- og videreutdanning. Partene i arbeidslivet styrer ordningen og setter premissene for bruken. Midlene skal også dekke inn for tapt arbeidsfortjeneste ved kursdeltakelse. Trepartssamarbeidet inngås først i de sektorer hvor kompetanseutfordringen er størst og/eller der andelen som tar utdanning er lavest. Utvelgelsen og prioriteringen må baseres på en avtale mellom stat, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene. På sikt skal hele arbeidslivet omfattes. Fondet skal finansieres halvt gjennom tariffoppgjøret, og halvt gjennom midler fra staten hvor staten skal ha forsterket andel til arbeidstakere under medianinntekten. Totalkostnaden for reformen kan være på om lag 1,5 mrd. i året etter en innfasing og opptrapping. 
• Etablere nasjonal jobbgaranti i det grønne skiftet, en klimajobbgaranti. Vi trenger alle hoder og hender de neste tiårene skal vi lykkes med omstilling. Innføre en garanti om å få relevant arbeid for alle tilpasset arbeidsevne til utvalgte grupper. Garantien skal også gjelde de med delvis arbeidsevne og delvis trygdeytelse.
• Nasjonal dugnad for praktisk utdanning. Styrke fagutdanningene og lærlingeordningen. Fagskolene må styrkes: LO krever 100 000 fagskoleplasser innen 2030. Dersom vi skal nå dette målet, må det etableres en opptrappingsplan for fagskoleplasser. I dag er det ca. 16 000 fagskoleplasser i Norge. Prisen for å nå målet er 4,2 mrd i løpet av en 10-årsperiode. 
• Til diskusjon er et alternativt mål: 10 % av arbeidsstyrken skal ha en fagskoleutdanning innen 2030 for å oppfylle kravene til næringslivet i dag
• Utdanning for alle i hele landet. Alle utdanningstilbud som i dag tilbys ved landets akademiske utdanningsinstitusjoner skal tilbys desentralisert innen 2025. Slik vil folks livssituasjon ikke komme i veien for muligheten til å ta nødvendig utdanning. Fylkenes ulike studiesentre og høyskolesentre skal være sentrale byggesteiner i dette arbeidet hvor universitetenes og høyskolenes tilbud skal spres utover landet, enten fysisk eller digitalt. Det skal bli lønnsom for utdaninngssituasjonen å tilby kurs nært folk.
• Kompetansekonto: Bedriften eller den offentlige arbeidsplassen forplikter arbeidsgiver seg til å sette av et visst beløp som øremerkes til kompetanseheving eller klimatiltak. Beløpet kan knyttes til prosent av omsetning eller andre mål. Midlene på «kompetansekontoen» kan kun benyttes til klimatiltak eller kompetansetiltak. En slik ordning vil trekke veksler på det som i dag kalles «skogfond» i skognæringen som forvaltes av Landbruksdirektoratet.
• Flere må få fullføre videregående skole. Rett til ett år med tilrettelagt grunnskoleopplæring på en videregående skole for dem som ikke har fullført grunnskoleopplæringen. Det må også gis mulighet for en ny sjanse for dem som har fullført videregående opplæring uten å bestå.

Eksempel – Nytt kompetansetiltak i form av bransjeprogram

Leverandørindustrien på Stord har i 2020 startet med etterutdanning av fagarbeidere. Gjennom Industrifagskolen vil nå ansatte få ny kompetanse som styrker konkurransekraften og ikke minst omstillingsevnen. Etter påtrykk fra Fellesforbundet og Norsk Industri, bevilget regjeringen i fjor 16 millioner kroner til kompetansestyrkende tiltak i industrien. Av disse gikk 6,4 millioner kroner til etablering av et nytt modulbasert fagskoleprogram for personell fra Sunnhordalandsindustrien. Siden den gang har Fagskolen i Hordaland, sammen med Kværner og andre lokale industribedrifter, jobbet med å etablere det nye utdanningstilbudet.

Industrifagskolen er resultatet av et trepartssamarbeid nasjonalt, men utviklingen av både innhold og form har partene lokalt stått for.