Kapittel 7: Elektrifiser Norge

For å bekjempe klimakrisen må Norge ha som mål å fjerne all bruk av fossil energi, og bli et nullutslippssamfunn. Vi vil ha full elektrifisering av landet så snart som mulig.

Selv om elektrisiteten som produseres i Norge i all hovedsak er fornybar, utgjør fossil energi halvparten av energien som forbrukes totalt i Norge. 143 TWh av forbrukt energi i Norge i 2017 var fossil, mens 133 TWh var elektrisk energi.

En full elektrifisering vil nesten halvere klimagassutslippene i Norge fra dagens nivå, i tillegg til å senke det totale energiforbruket dramatisk. Statnett anslår at en full elektrifisering av Norge kan sørge for et kutt på 25 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Dette vil bestå av blant annet et kutt på nesten 11 mill. tonn CO2-ekvivalenter fra veitrafikk, og hele 7 mill. tonn fra olje- og gassutvinning. Andre rapporter mener vi kan oppnå 45 % kutt av Norges klimagassutslipp innen 2030 (sammenlignet med 2010) med en raskere avkarbonisering. Det krever en omfattende utbygging av fornybar energi, og for å få vekk all bruk av fossil energi må også hydrogen brukes.

Formålet med å bygge ut fornybar energi er å sørge for en elektrifisering av samfunnet, og gi gode vilkår til industri som har behov for ny elektrisk kraft nær anlegg. Et annet formål er å bidra til å redusere klimagassutslipp i Europa gjennom utveksling av balansekraft, og styrke forsyningssikkerheten for land som bygger opp en fornybar elektrisitetsproduksjon uten nok balanse.

Krafttak for elektrifiseringen i Norge.

For å få ned klimagassutslippene vil vi styre mot at Norge blir fullt elektrifisert innen 2040, men størsteparten av arbeidet må skje allerede innen 2030. Det vil kunne gi Norge en konkurransemessig fordel i elektrifiseringsteknologi og bruk, og kostnadene ved å gjennomføre tiltak senere vil være dyrere enn å gjøre det i dag.

Det vil være vanskelig å komme helt til nullutslipp kun ved hjelp av elektrisitet. Omstilling må inkludere flere energibærere. Det vil være behov for både biodrivstoff og hydrogenløsninger. Biogass gir for eksempel utnyttelse av eksisterende ressurser i Norge som uansett kommer til å være der, med et potensial på opp mot 10 TWh totalt. Disse vil jo likevel ikke erstatte 10 TWh elektrisitet direkte siden de er mindre effektive.  

Hvordan få til elektrifisering

Skal man oppnå en elektrifisering er det nødvendig å systematisk vri alle statlige insentiver inn mot nullutslippsløsninger. I tillegg må det stilles konkrete krav i nesten alle de ulike sektorene for å fase ut fossil energi og skifte til elektrisk energi. For å kutte utslipp i næringsliv og industrien vil det også bli nødvendig å høyne CO2-avgiften kombinert med et forbud mot fossil fyring i industrien.

Hva må gjøres for å oppnå elektrifisering:

• Innføre et statlig minstekrav til at miljø og nullutslippsløsninger i offentlige innkjøp skal vektlegges med minst 50 %. Senke risikoen ved å satse på teknologiutvikling gjennom å signalisere i god tid før anbudet utlyses hvilke minstekrav til miljø som vil stilles.
• Sørge for at offentlige aktører som stiller krav til miljøteknologi utover det statlige minstekravet, blir kompensert for merkostnaden. Dette må gjøres gjennom å øremerke tilskudd.
• Utrede og endre inntektsnøkkelen til kommuner og fylkeskommuner for å gi insentiver til nullutslippsløsninger.
• Holde på nullvekstmålet, og sette mål om 10 % reduksjon av privatbilisme i byområder. 
• Innføre forbud mot salg av fossile personbiler innen 2025, og salg av lettere varebiler innen 2030. Beholde fordelene for elbiler sammenlignet med fossile biler, og stille krav om elektrifisering av lastebiler ved å skru opp engangsavgiften for fossilbiler, innføre nullutslippssoner og stille krav i offentlige innkjøp.
• Innføre landstrøm og stille krav til landstrøm for havneanløp, og stille krav til nullutslippsløsninger i alle offentlige anbud der det er mulig. Se kapittel 6.
• Opptrapping i tilskudd til å legge om industriprosesser i dagens industri fra fossile innsatsfaktorer til elektrifisering gjennom industriprogram i Enova, Miljøteknologiordningen og grønne investeringsfond. Ordningene må utvides slik at alle kvalifiserte søknader til utslippsreduserende tiltak får støtte.
• Varsle og innføre forbud mot fossil fyring i industrien innen 2025.
• Tilskudd for å satse på forskning for elektrifisering. Doble innsatsen fra klimaforliket fra 2008 og øke tilskuddene til forskning på elektrifisering og fornybar energi med minst 1,2 mrd. i året over 10 år.
• Elektrifisere store olje- og gassanlegg som Kårstø og Melkøya, og forsere olje- og gassindustriens elektrifisering.
• Elektrifisere kortbanenettet innen 2030. Se kapittel 5.
• Elektrifisere togstrekninger som nå går på diesel, eventuelt benytte annen nullutslippsteknologi som hydrogen eller biodrivstoff.

Fornybar energi

Skal vi elektrifisere hele Norges energiforbruk, må det produseres mer fornybar energi enn i dag. I 2018 ble det produsert 143 TWh, og det ble forbrukt 136 TWh elektrisitet. Dersom det ikke bygges ut mer enn det som er konsesjonsgitt og vi tar høyde for naturlige endringer som følge av økt nedbør, samt redusert produksjon som følge av revisjoner av eksisterende vannkraftverk, vil produksjonen øke med 14 TWh i 2030 sammenlignet med 2018. Den økte produksjonen vil komme på grunn av klimaendringer som vil gi økt tilsig av vann, effektivisering og utbygginger som allerede er i gang eller vedtatt.

Det er likevel ulike beregninger for hvor mye ny fornybar energi det er behov for dersom vi skal elektrifisere hele samfunnet. Det avhenger av hvor store fossile utslipp som legges til grunn som forbruk i 2030 og 2040 uten elektrifisering, hvor stor effekt energieffektivisering utover målene som er satt i dag, og bruk av andre energibærere enn elektrisitet slik som biodrivstoff. Hydrogen vil kreve mer elektrisk energiproduksjon for å være fornybar.

Beregninger fra Statnett viser at vi kan elektrifisere alle norske fossile utslipp per i dag med en økt produksjon av ny fornybar energi på 30-50 TWh. DNV GL har i en analyse på vegne av Energi Norge lagt til grunn at 45 % av klimagassutslippene kan kuttes innen 2030 gjennom en omfattende elektrifisering som vil kreve 30-35 mer TWh enn i 2017. Klimakur 2030 har i sin rapport lagt opp til at en gjennomføring av alle tiltakene som er foreslått som vil gi 50 % kutt i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030 vil gi et merforbruk på 5,8 TWh utover NVEs referansebane, med et totalt forbruk på 159 TWh, som altså er 16 TWh over dagens produksjon. Dette er tall som kun ser på ikke-kvotepliktig sektor, altså ikke elektrifisering av oljeindustrien hvor det fossile energiforbruket er høyt.

Naturvernforbundet har laget to ulike beregninger på to ulike scenarier for å fjerne forbruk av fossil energi innen 2040. I «vekstscenariet» har de lagt til grunn veksten slik den følger av Nasjonal transportplan og oljedirektoratets prognoser for petroleumsutvikling, og at det skjer en energieffektivisering i bygg på 8 TWh. I dette scenariet vil det kreves 41 Twh i mer kraft for å oppnå tilstrekkelig reduksjon i fossil energibruk. I «miljøscenariet» har de lagt til grunn forutsetninger om en full avvikling av petroleum innen 2040 og en lav vekst i transport. I tillegg til at det er frigjort mye energi i energieffektivisering av bygg – totalt 39 TWh hvorav 3 TWh er solkraft. Dette vil kreve en økning på 17 Twh mer kraft. De presenterer derfor to scenarier som ligger i hver sin ytterkant.

For å være sikker på at det mulig å oppnå en full elektrifisering innen 2040, og 60 % av Norges totale utslipp skal kuttes innen 2030 må det legges til rette for å bygge ut mer fornybar energi enn Norge har i dag. Dersom det ikke blir tilstrekkelig energi tilgjengelig kan det bli vanskelig å fase ut fossil energi. Vindkraft bygget på land er i dag en av de billigste teknologiene for fornybar energi, og er sammen med opprustning av eksisterende vannkraftverk noe at det som kan bygges raskest ut. Det er likevel mange store problemer med disse utbyggingene.

Energieffektivisering og fordeling

Energieffektivisering er avgjørende for å nå målet om å fase ut fossil energi i Norge, og elektrifisering vil være en enorm energieffektivisering i seg selv. Det er et stort potensial for energieffektivisering av bygg i Norge. Energieffektivisering har mange store fordeler. Det gjør boliger og bygg bedre å leve i, og det kan sikre arbeidsplasser lokalt over hele landet. Det er imidlertid vanskeligere å kontrollere at det fører til mindre bruk av elektrisitet som deretter frigis til andre formål, og ikke til annet forbruk. Det tar også tid å gjennomføre, både å gjøre folk kjent med løsninger, installere dem og oppgradere den eksisterende bygningsmassen.

Stortinget har vedtatt et mål om 10 TWh i energieffektivisering, men regjeringen har ikke lagt frem en plan eller foreslått tiltak, men anser kravet likevel som oppfylt selv uten virkemidler. Et sentralt virkemiddel for å få fart i energieffektiviseringen er økt strømpris. Det er ENØK-prosjekter i industrien som legges bort fordi strømprisen er for lav, og lav strømpris gjør ENØK-tiltak i hjemmene langt mindre lønnsomme. Økt strømpris hos privatpersoner kan gjøres gjennom å øke den delen av nettleien som går til ENOVA fra 1 til 2 øre /kwh. Dette gjør at husholdningene får en større pott de kan søke om ENØK-tilskudd fra. Det vil øke strømregningene, men med et gjennomsnittlig forbruk (16 000 KWh i 2016, ifølge SSB) vil økningen utgjøre anslagsvis 320 kroner i året. Et slikt grep kan bidra til at flere bidrar til å kutte utslipp i egne husholdninger.

Elektrifisering gjør at forbruket av strøm skal opp, og det kan også bety at strømprisene kan gå opp.  Å satse på å energieffektivisering sørger for at alle får mulighet til å spare strøm og får bedre boliger.

Forslag

• Opprette muligheten for å ta opp energilån til energieffektivisering tiltak og innstallering av solkraft gjennom Husbanken som kan gis i kombinasjon med, eller uavhengig av, Enovatilskudd. Dette må også kunne gis til sameier og borettslag som i dag ikke får støtte fra Enova.
• Husholdninger som bruker mer enn for eksempel 15 pst. av disponibel inntekt på energiutgifter til boligen, alternativt har en samlet inntekt under 5G, får økonomisk støtte og energilån for å gjennomføre enøktiltak.
• Sette av øremerkede midler i områdesatsningene til energirådgivning og søknadshjelp for boliger som er omfattet av satsingen.
• Vi vil foreslå å sette et faktisk tak på hvor høyt fastledd av nettleie en enkelt forbruker kan betale.
• Doble avgiften som går til ENOVA fra 1 til 2 øre/ kwh. Pengene skal gå til å støtte enøk-tiltak i husholdninger.
• Den delen av nettleien som går til Enova-fondet skal gå uavkortet til energieffektivisering av husholdninger.
• Opprette egen tilskuddspost til ENØK-agenter i kommunene. Dette er rådgivere folk skal kunne ringe og få besøk av for å få råd om ENØK-tiltak.

Andre bygg:

• Eiere av næringsbygg gis et insentiv til å gjennomføre energieffektiviseringstiltak gjennom høyere avskrivningssatser dersom de gjennomfører tiltak.
• Det skal opprettes en belønningsordning for kommuner og fylker som innebærer at de får belønningsmidler etter hvor mange kWh de har spart i egen bygningsmasse og kommunale boliger.
• Staten må stille krav og sette et mål på energieffektivisering i alle statlige etater.
• Starte et prøveprosjekt med støtte til håndverkere som tilbyr energieffektiviseringstiltak, med mål om å få i gang et marked for energieffektivisering blant boligeiere som skal sette i stand og pusse opp boligen sin.
• Stille opptrappingskrav som styrer mot at alle nye bygg skal bli nullutslippsbygg.

Utbygging av ny fornybar energi

Fornybar energi slik som vindkraft og solkraft har på relativt kort tid gått fra å være umodne teknologier til å bli de billigste og mest fleksible teknologiene for produksjon av fornybar energi. Dette er fornybar energi som kan bygges raskt, og dermed være med på å kutte utslipp raskt.

NVE legger til grunn i sine framskrivninger at uten politiske endringer har Norge en produksjon på totalt 174 TWh fornybar energi i 2030. Dette er altså det NVE legger til grunn med dagens virkemidler, hvor det er en total produksjon fra vindkraft på 25 TWh i 2030.

Flytende havvind er derimot en umoden teknologi, som vil kreve store subsidier og tilskudd fra staten for at kostnaden skal gå ned og bli lønnsom. Samtidig vil en slik satsing gi mulighet til å bygge opp en norsk leverandørindustri. Det er også på samme vis et industrielt potensial i solkraft i Norge.

Følgende premisser legges til grunn:

• Fornybar energi er utnyttelse av våre felles ressurser, og skal derfor være under offentlig kontroll både gjennom konsesjonssystemet og direkte eierskap.
• Natur og bruk av uberørt natur skal verdsettes konkret, og gjøres til en større del av vurderingen av utbyggingen av fornybar energi. Utbygginger som ikke forutsetter økt press på urørt natur skal prioriteres.
• Det skal bygges opp et hjemmemarked for utviklingen av fornybar energi. Når det gjelder satsing på flytende havvind skal industriutvikling skje i den norske leverandørindustrien og være fokusert på eksportmuligheter.
• Det skal stilles krav til energieffektivisering i bygg og boliger, og alle skal få mulighet til å være med på et skifte gjennom økte tilskudd og tilrettelegging for lån.

Felles eierskap

Fornybar energi er utnyttelse av våre felles ressurser, og bør derfor være under offentlig kontroll, og direkte eierskap.

I dag er det ikke krav til offentlig eierskap for vindkraft eller småkraft, men det er et krav til eierskap for såkalt stor vannkraft (over 10 MW installert effekt per anlegg). Det er en stor verdi i å disponere arealer, og blant annet vindkraft kommer til å bli mer lønnsomt. Det bør derfor ha samme avgrensning på eierskap som vannkraft, altså at to tredjedeler må være eid av det offentlige.

• Vindkraft skal ha like regler for eierskap som stor vannkraft.
• Strømnettet som skal koble sammen havvindparker og utgjøre infrastrukturen i Nordsjøen, skal driftes og eies av Statnett. Statnett skal kunne etablere utvekslingskabler for å eksportere flytende havvind.
• Det skal bli en mulighet for «naboer», slik som kommuner og enkeltpersoner i geografisk nærhet, til å kjøpe seg inn i småkraft- og vindkraft prosjekter begrenset til en viss prosent av prosjektet.

Natur og vern

Naturvern og uberørt natur står nesten alltid i konflikt med utbygging av all form for fornybar energi. Det er derfor viktig å finne en balanse mellom nødvendig utbygging, og belastningen på uberørt natur, friluftsliv og hensynet til urfolksrettigheter og næringsdrift. Dette gjelder både til havs og til lands.

I dag settes det ikke en reell verdi på uberørt natur utover det som betales til grunneiere. I grønn skattekommisjon fra 2015 ble det foreslått en innføring av en naturavgift for bruk av urørt materiale. De mente det er mulig å ta utgangspunkt i klassifisering av type areal og inngrep som i arealbruksindikatoren «inngrepsfrie naturområder i Norge». Det kan ta hensyn både til tap av biologisk mangfold og redusert rekreasjonsverdi og CO2-utslipp. Flere land har allerede innført slike avgifter.

Forslag:

Det skal innføres en naturavgift etter modell av forslagene i Grønn skattekommisjon. Avgiften skal gå til staten.

• Områder som allerede er bygget ut, og som ikke lenger er preget av å være uberørt, skal prioriteres ved utbygging av fornybar energi gjennom konsesjonssystemet og i prioriteringer i byråkratiet. Det må vurderes om det skal utpekes få, men særlig egnede områder for utbygging.

Konsesjonsmyndighetene har over tid hatt en for løs holdning til vindkraftprosjekter. Ett problem er at konsesjonen har blitt automatisk forlenget uten at kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig oppdatert. Det andre er at konsesjoner ikke følger det samme regelverket som andre inngrep. Det må derfor strammes inn på regelverket som også må omfatte gitte konsesjoner. For å sørge for vern av natur og areal, vil vi være mer restriktive overfor andre inngrep, for eksempel hva gjelder hytteutbygging.

Det skal ikke gis en automatisk forlengelse på konsesjonsfristen for iverksettelse uten at det foreligger et oppdatert kunnskapsgrunnlag. Det må gis et absolutt sluttidspunkt for å igangsette bygging av fornybar energi. 

Terskelen for å få omgjort en konsesjon som er gitt når det kommer ny kunnskap om konsekvenser og utvikling av prosjektet må senkes i energiloven. 

• Innføre en todelt konsesjonsprosess for all fornybar energiutbygging hvor NVE gir anleggskonsesjon, mens miljømyndighetene skal gi tillatelse til inngrep. Utbygginger av fornybar energi må ses i en helhet med andre utbygginger innenfor andre sektorer. En utbygging må legge begrensninger på andre typer utbygginger for å hindre for stor nedbygging av urørt natur.

Rammevilkårene for fornybar energi

Det er i dag subsidier for olje og gass, direkte og indirekte. For fornybar energi er det i hovedsak to støttesystemer som er i funksjon: el-sertifikatsystemet for nye utbygginger, og opprinnelsesgarantier for all produksjon. Det er andre muligheter for insentiver, for eksempel støttefond for å kompensere for naturtap eller å videreføre sertifikatordninger. I Danmark har det frem til 2018 vært en ordning for grønne fond til kommuner som blir påvirket av vindkraftutbygging.

Vannkraft:

Vi mener det ikke er aktuelt med utbygginger av ny stor vannkraft, men det er et potensial for oppgradering og utvidelse av eksisterende anlegg. Opprusting innebærer typisk utskifting av elektromekanisk utstyr som turbiner eller generatorer el. Utvidelser er tiltak som gjør det mulig å utnytte mer vann, men kan også ha store konsekvenser.  

Vannkraftverk betaler i dag en grunnrenteskatt fordi det å utnytte vann og fall har en stor verdi som de som ikke skyldes de som har bygget vannkraftverkene, det er en felles ressurs som betyr at fellesskapet skal få en stor del i. Grunnrente betales i dag for olje og vannkraft, også veldig lønnsomme næringer. En kritikk mot skattesystemet slik det er i dag er likevel at kraftverkene betaler grunnrenteskatt av for mye av inntjeningen, noe som gjør at prosjekter som så vidt ville vært lønnsomme i en annen næring ikke blir gjennomført selv om det hadde vært bra for samfunnet. De har derfor bedt om at en større del av avkastningen må beskattes som andre næringer før man betaler grunnrente på den eventuelle resten. . Dette vil de gjøre gjennom at det settes en høyere skjermingsrente enn i dag og dermed gis en høyere «friinntekt». Det må også gis fradrag for kostnadene for å sikre seg rettighetene som er nødvendig for å bygge ut Dette vil innebære at staten får mindre i skatt fra vannkraftverkene enn i dag. En økning av friinntektsgrensen til 7 % kan bety et tap for det offentlige på 1,5 mrd. kroner, men det kan også sørge for at det som i dag er marginale prosjekter som ikke er lønnsomme på grunn av skatteregimet kan bygges ut For å unngå å gi en skattelettelse også til det som er normal drift er det mulig å justere opp satsen på den delen av avkastningen det skal betales grunnrente av slik at staten ikke får mindre penger i skatteinntekter, eller øke skjermingsfradraget gradvis for å vurdere effekten a underveis.

Forslag:

• Det er et mål at det opprustes vannkraftverk tilsvarende en produksjonsøkning på 2,5 TWh innen 2030 og at dette stimuleres til også gjennom eierstyring.
• Det gjøres en gradvis økning i skjermingsfradraget, samtidig som det utredes hvor mye investeringer en slik økning i seg selv vil utløse. Fradragsgrunnlaget må vurderes utvidet til å omfatte alle nødvendige kostnader, i tråd med innspill fra bl.a. Energi Norge
• Nedre grense for å betale grunnrenteskatt senkes fra dagens 10 000 kVA til 1500 kVA, i tråd med utvalgets forslag inkludert forslag til overgangsordning. Dette vil føre til økt kraftproduksjon og skatteinntekter siden det ikke lønner seg å nedjustere produksjonen for å komme under grensa.

Vindkraft:

Vindkraft har per i dag ikke vært underlagt de særskilte eierbegrensningene som vannkraft, eller grunnrentebeskatningen som vannkraft. Det skyldes at det til nå ikke har vært en særlig grunnrente å høste. Dette kan fort endre seg, og bør avklares.

Forslag:

• Utrede grunnrentebeskatning på vindkraft, og innføre dette så snart bransjen begynner å høste grunnrente.

Solkraft:

Solkraft kan være desentralisert energi som ikke tar areal, alle kan investere i et eget anlegg, og det gir billigere strøm. Det er i dag en rekke byråkratiske begrensninger som hindrer en stor solcelleutbygging. Solkraft i større skala vil beslaglegge større områder og kunne gi noen av de samme konfliktene som vi ser med vindkraft og vannkraft.

Det skal bygges minst 3 TWh solkraft innen 2030.

• Innføre et system for effekttariffer som ikke hemmer etablering av solkraft.
• Endre plusskundeordningen slik at det blir mulig for borettslag og sameier å benytte seg av solkraft for å forsyne husholdninger, og enklere å få mellomstore anlegg på nett.
• Ha en opptrappingsplan for tilskudd til solkraft for borettslag, sameier og enkeltpersoner. Dette må ses i sammenheng med forslagene til finansiering av generelle ENØK-tiltak som vil være overlappende.