Kapittel 4: Nye industrimuligheter

Norge har gode forutsetninger for å ta nye globale posisjoner i nye industrier. Det avhenger av at staten er villig til å velge og satse på fremtidens prosjekt, blant annet basert på kompetansen til dem som i dag jobber innen petroleumssektoren. I dag står norsk industri i en dobbelt-krise utløst av korona-viruset og lav oljepris. Vi vet ikke hvor lenge dette vil vedvare. Derfor må vi satse på det vi vet – at vi i fremtiden må leve av flere og andre kilder til verdiskaping enn vi gjør i dag. Nå er det rette tidspunktet for en stor nasjonal og statlig satsing på ny industriutvikling, og legge grunnlaget for et storstilt grønt skifte, som vi uansett vet må komme.

I hele denne regjeringsperioden har ikke-petroleumsrettet industri blitt nedprioritert. Den økningen i industriproduksjon vi har sett etter oljeprisfallet i 2014, er i stor grad knyttet til petroleumsrettet leverandørindustri. Det er i hovedsak petroleumsrelatert virksomhet som driver endringene i industriproduksjonen i Norge. Samtidig som petroleumsvirksomheten har økt voldsomt over de siste tiårene, har andre industriers betydning relativt sett svunnet hen.

Norge har hatt det største fallet i landindustri som andel av BNP blant 25 OECD-land de siste tiårene. Ifølge en rapport fra Menon om klimaomstilling i norsk næringsliv har Norge hatt det største fallet i eksportandel av BNP av alle OECD-land fra 1998 til i dag. Mens land vi liker å sammenligne oss med, som Sverige, Danmark og Storbritannia, har tydelige planer og tallfestede ambisjoner for å bygge opp eksportrettet, grønn industri, har Norge en varere og mer passiv holdning hvor mantraet er “å legge til rette”. Som man reder, ligger man – og Norge ligger igjen i oljealderen.

Norges passive industripolitikk gambler med våre arbeidsplasser og fremtidige verdiskaping. Å satse på nye grønne industrier, som flytende havvind og anlegg for karbonfangst og lagring, er å ta alle de som i dag jobber med petroleum på alvor. Vi trenger en industriell plan for deres fremtid, hvor deres kompetanse kan brukes. Å satse på bioindustri, fra fisk og trevirke til biogass og legemidler, vil ta Norges store biologiske ressurser i bruk til annet enn eksport – og dermed avslutte et langt kapittel som råvareeksporterende land, som er en spesiell strategi for et industriland. Å satse på grønn skipsbygging og batteriproduksjon vil ta etablert industriell tenkning inn i en ny tid.

Alle disse industriene har store eksportmuligheter for Norge, i en tid hvor vi trenger å bygge nye i kjølvannet av petroleumsindustriens uunngåelige fall.

Skal vi få til en ny industrisatsing i Norge, er det nødvendig å støtte opp om investeringer gjennom å senke avskrivninger på industrimaskiner, for å øke investeringsviljen i landindustrien. Dette har vi også foreslått i flere alternative statsbudsjett.

Staten må videre gå inn som en stor eier i strategisk viktige deler av norsk næringsliv. Det statlige eierskapet bør økes, gjennom oppkjøp i strategiske bedrifter og oppstart av nye, der det er behov for langsiktig kapital. Gjennom det statlige eierskapet er det enklere å stille krav til at selskaper opererer i tråd med våre klimamålsetninger og andre samfunnsmessige mål. Et slikt eierskap må forvaltes på en aktiv og profesjonell måte, slik at vi sikrer økt verdiskaping, industriell utvikling og trygge arbeidsplasser. Riksrevisjonen har dokumentert at staten styrer eierskapet for snevert ut fra fortjeneste, og det trengs dermed en omdreining i eierskapspolitikken slik at den sammenfaller med de samfunnsmessige mål.

Flytende havvind

Jubelen stod i taket på Stord, Gulen og Vindafjorden da Kværner vant oppdraget med å bygge Equinors nye flytende havvindanlegg på Tampen i Nordsjøen. Dette kan være starten på et helt nytt industrieventyr for Norge. Og det kommer ikke for tidlig. Fremtiden til petroleumsnæringen, og alle arbeidsfolk og næringer som er tilknyttet denne, er høyst usikker de neste tiårene. I den pågående krisen er dette en av mulighetene selskapene ser som en foreløpig redning for de sterke industrimiljøene. 

Men Tampen Hywind er bare et pilotprosjekt, utviklet av Equinor over en periode på 15 år. Regjeringen har vært stille som mus på spørsmål om det vil bli laget et mål for flytende havvind i Norge – med betingelser som gjør at vi kan innta en internasjonal lederrolle.

Da Erna Solberg besøkte norsk leverandørindustri høsten 2019 fikk hun et uoppfordret og unisont krav om å legge ambisjonene og pengene på bordet slik at vi kan bygge nye flytende havvindparker på norske hav. Men det skjer lite.

Ifølge en ny Sintef-rapport kan vi utvikle over 50 000 nye arbeidsplasser dersom vi raskt legger betingelsene for flytende havvind. Men mulighetene til tross, ingen vet om regjeringen er villig til å gjøre det som skal til for å bygge en ny industri med tilhørende leverandørindustri. Og ikke bare det – en leverandørindustri som bygger på den samme kompetansen som vi i dag finner i petroleumsindustrien. Et perfekt makebytte for alle som ser usikkerheten i dagens oljepriser og klimakrise. Det eneste som mangler er en regjering som tør.

Formålet med en flytende havvindsatsing er å utvikle teknologi som kan brukes til å produsere fornybar energi i Norge, og å gjøre det mulig å produsere fornybar energi globalt for å fortrenge fossil energi.

Flytende havvind har i dag en høy kostnad, men havvind-markedet har hatt en enorm vekst på 30 % hvert år fra 2010 til 2019. Det har først og fremst vært drevet av bunnfast havvind hvor kostnadene også har gått dramatisk ned, i stor grad på grunn av satsinger fra land rundt Nordsjøen utenom Norge. En slik effektivisering og læringskurve kan det også forventes på den flytende delen av havvindsatsingen.

Flytende havvind har en industriell mulighet. Den er betinget av at verden styres etter målene i Paris-avtale og dermed sørger for at fornybar energi kan bli dyrere, og at det er mindre konflikter om bruk av arealer langt til havs enn på land både i Norge og ellers i Europa.

Mål

En av forutsetningene for å lykkes er at staten setter seg konkrete mål, og utarbeider en strategi for å nå målet. SV mener at Norge bør ha et mål om raskt å utvikle flytende havvind gjennom å etablere virksomhet i vårt geografiske område, og gi subsidier i en periode for å få ned kostnadene og opp lønnsomheten. Det kortsiktige målet må være minst 3 GW installert effekt innen 2030.

Det bør legges til grunn at det skal bygges opp et hjemmemarked i de delene som er mulig gjennom sterke krav til norske lønns- og arbeidsvilkår og livsløpsmål for miljø og klima. Norge skal kunne bli ledende på kompetansemiljø for denne type havvind. Det må være et mål at kraften som produseres skal bidra til fullelektrifisering både på land og i maritim sektor, og at det også skal kunne bidra til eksport for å kutte klimagassutslipp i Europa.

Nødvendige investeringer i havvind

Ifølge en rapport fra Menon[1] har dagens flytende havvindprosjekter en kostnad på mellom 150 og 200 øre/kWh Subsidienivåene må dermed være på 30-40 mrd. kroner for å kunne bygge ut 3 GW havvind. Kostnadene ved en havvindpark kommer i stor grad ved utbyggingen, noe som tilsier at staten må inn med støtteordninger i oppstartsfasen. Skal dette føre til en industrialisering og styrke norsk leverandørindustri, må det være større skala og prosjekter for å gi tilstrekkelig med oppdrag.

Rammeverk

Det må åpnes og avklares flere områder for flytende havvind i norsk økonomisk sone. Selv om arealkonfliktene er mindre enn ved landbasert havvind, er det ikke nødvendigvis uproblematisk i et miljøperspektiv å sette opp havvindpark. Det må derfor raskt avklares hva som er egnede områder, og hvilke områder som ikke skal kunne benyttes til fornybar energi av hensyn til fiskerier, miljøhensyn slik som sjøfugl, og annen kommersiell aktivitet som skipsfart.

Tilskudd og finansiering

Flytende havvind er ikke lønnsomt per i dag. Det må på plass støtteordninger som kan stimulere til en effektiv utvikling av flytende havvind hvor vi sikrer at leverandørindustrien i hovedsak blir i Norge. Det vil først og fremst handle om de delene hvor det ikke allerede er andre land som har for store markedsandeler, eller hvor oppgavene er for generelle til at norsk industri i realiteten kan konkurrere. 

Det er nødvendig å innføre en modell for å sikre økonomi i utbygging av storskala flytende havvind. En modell kan være å innføre en høyere CO2-avgift for petroleumsnæringen som er øremerket et fond for bygge ut flytende havvind på sokkelen. Et slikt fond vil nok likevel ikke gi tilstrekkelig stabilitet.

Equinor og Menon har lagt til grunn at det må på plass et auksjonsbasert system for subsidier. Et auksjonsbasert system kan se ut slik: Staten utlyser auksjoner for å fremskaffe et gitt antall TWh. Det er mulig å se for seg en modell hvor størrelsen på subsidien vil avhenge av differansen mellom deres tilbudte premie, i tillegg til kraftprisen, og kraftprisen. Dersom kraftprisen blir høyere enn antatt avkortes premien, og dersom blir lavere, blir premien utbetalt i sin helhet. Subsidien kan utbetales direkte over statsbudsjettet, eller over nettariffen slik det gjøres med el-sertifikatene.

Auksjonsbaserte systemer gjør at flere kan konkurrere på ulike prosjekter. Det er begrenset med prosjekter, og det skaper en sikkerhet for de som får tilslaget og for utgiftene til staten. Et annet alternativ er å gi gunstige skatteregler for å sikre tilstrekkelige investeringer kombinert med tilskudd fra Enova eller Innovasjon Norge. Ettersom det haster med å få på plass prosjekter, må det avklares raskt hvilke modeller som vil gjøre det mulig å sette raskt i gang, avveid mot effekten av pengene.

Andre virkemidler:

• For å høyne prisen for eksisterende gassproduksjon av elektrisitet og dermed øke lønnsomheten for havvind som bruk for elektrifisering av sokkelen, kan CO2-avgiften på sokkelen økes. Det vil også gi inntekter til staten som enten kan gå direkte tilbake til industrien gjennom subsidieordningen, et teknologifond, eller inn på statsbudsjettet.
• Noe av det som gjør en del av prosjektene knyttet til elektrifisering av sokkelen ved havvind lønnsomt, er at det i en del tilfeller kan omfattes av skattereglene for petroleumsvirksomheten, slik at investeringene kan avskrives lineært over 6 år. Det gjør at det er lettere å ta investeringer. Det er mulig å i en tilsvarende ordning som «leterefusjonsordningen» innenfor petroleumssektoren for havvind for å lette risikoen for utvikling frem til det tas en investeringsbeslutning. Altså å refundere utgiftene i en oppstartsfase av prosjektet, for deretter å mulig pålegge en høyere skatt på inntekter dersom det blir tilstrekkelig grunnlag for det. Dette kan gjøres med vilkår om at det skal elektrifisere petroleumsinstallasjoner, og dermed falle innenfor petroleumslovgivningen eller det kan omfattes av et tilsvarende regelverk som uavhengig om det knyttes opp mot oljeinstallasjoner.
• Rette tiltak som eksportstøtte for å gi bedrifter i Norge som utvikler teknologi innenfor havvind markedstilgang internasjonalt. GIEK har i dag en bred portefølje mot olje og oljeservice, som de på grunn av nedgang i oljeprisen nå må ta store tap i. Å opprette et eget eksportrettet statlig organ for flytende havvind kan gi insentiver til å få ut teknologi, hjelpe selskaper for å få tilgang til internasjonale prosjekter og selge ut løsninger som utvikles på sokkelen, samt gå i dialog for mulighet til å etablere fabrikker i Norge.
• Sette i gang utredninger for å finne lokaliteter og miljøer for å se hvor det mulig å ha fasiliteter for en stortstilt utbygging av havvind i Norge. Dette kan være næringsparker eller verft som har fysisk kapasitet.
• Bruke Innovasjon Norge og Enova for å gi tilskudd til konkrete vindkraftprosjekter, og for å legge til rette for hjemmeindustri.
• Bruke eierstyringen i Equinor til å sørge for at selskapet investere mer i flytende havvind og fornybar energi enn det som ligger inne i dagens opplegg, og at det må skje med et formål om å bygge opp et marked i Norge.

Infrastruktur og samarbeid

En utbygging av flytende havvind vil kreve utbygging av en helt ny infrastruktur offshore. Det vil være behov for kabler som knytter parker til hverandre, til olje-installasjoner, og til fastlandet. Avhengig av plassering og produksjonsstørrelse vil det også være behov for flere utvekslingskabler fra slike felt. Det trenger ikke påvirke fastlandsproduksjonen eller prisene på fastlandet, men et slikt nett er en av flere muligheter. En av fordelene med havvind er at det kan utnytte at været er ulikt med annen fornybar energi på fastlandet, og dermed produsere når det ikke er produksjon på fastlandet. Det forutsetter at det bygges opp utvekslingskapasitet med andre land og inn til fastlandet.

Det legges til grunn at alle utvekslingskabler i utgangspunktet skal eies og driftes av Statnett, og at alle konsekvenser mot fastlandsindustri og forbrukere må vurderes. Det kan være med på å bygge opp en nasjonalt eid infrastruktur mellom andre Nordsjøland.

Karbonfangst og -lagring

I Brevik utenfor Porsgrunn lever drømmen om verdens første nullutslipps sementproduksjon med karbonfangst og -lagring. Dette er i dag en industri som står for enorme klimautslipp, men som vi er svært avhengige av. Å gjøre sementproduksjon tilnærmet utslippsfri vil derfor være banebrytende, og samtidig nødvendig for å nå verdens klimamål.

Sammen med avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud utenfor Oslo er Brevik en av to modne kandidater som trenger støtte og klarsignal til å starte karbonfangst og lagring i demonstrasjonsskala – med mål om fullskala, slik at målet om null utslipp nås innen 2030. I tillegg kommer avfallsforbrenningsanlegg ved Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand.

 Avfallsforbrenningsanlegg/energigjenvinningsanlegg slipper i dag ut mye CO2, men er anlegg som er godt egnet for å fange opp CO2 og som vil bidra til store kutt om det blir innført. For eksempel står energigjenvinningsanlegget på Klemetsrud for omtrent 14 % av byens fossile CO₂-utslipp. Et fangstanlegg vil kunne fange ca. 400 000 tonn CO₂ per år. Dersom man kun vurderer avfallsforbrenning i de store byene (Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Fredrikstad og Oslo-Haraldrud) kan man med standardiserte fangstanlegg fange 700 000 tonn CO2 innen 2024. Sammen med Klemetsrud vil det bety at Norge reduserer utslipp fra forbrenningsanlegg med 1,1 millioner tonn CO2 innen 2024, mao 70% kutt i utslippene fra avfallsforbrenning. 

FNs Klimapanel slår fast at verden etter all sannsynlighet må ha en rask og omfattende utbygging av CCS for å ha mulighet til å unngå at jorden varmes opp med mere enn 2 grader. En stor andel av utslippskuttene må gjøres i industrien, hvor løsningen er ny prosessteknologi og bruk av CCS. Frem til nå er CO2- avgift det viktigste virkemiddelet for å gjøre CCS lønnsomt. Zero har antatt at det vil være lønnsomt kun på grunn av CO2-avgift først i 2030.

Karbonfangst vil være en industriell mulighet. Med godkjent teknologi kan karbonfangstløsningen spres til Norges rundt 17 avfallsforbrenningsanlegg, og omtrent 450 andre i Europa ifølge Fortum.

Begge steder er målet å teste ut teknologien i fullskala, som kan brukes til å eksportere teknologi og sørge for oppstart at en verdikjede i Norge med leveranser fra hele Nord-Europa til Northern Lights.

Også i satsingen på karbonfangst og -lagring sliter regjeringen med å få ut fingeren. Ved hvert statsbudsjett de siste fire år har flere aktører ventet på klarsignal for en finansieringsmodell. Ved hvert statsbudsjett har de blitt skuffet. Prosjektene har vært utredet og er klare, men forhandlingene med staten har dratt ut i tid. I regjeringens krisepakker kom det endelig et vedtak som forplikter til investeringsbeslutning i 2021.

Sluttpunktet for fanget CO2 ligger i de dype anleggene til havs, 3000 meter under jorda, hvor landets fremste bore-, geo- og dypvannskompetanse blir brukt til å føre CO2 ned der de tidligere jobbet med å bringe olje og gass opp. Her er det store jobbmuligheter for alle de som i dag har sin ekspertise under havgrunnen. De vil kunne gå fra usikre framtidsutsikter til spennende, fremtidsrettede jobbutsikter. Fase 1 av Northern Lights-prosjektet, eid av Equinor, Shell og Total, dimensjonerer for å ta imot 1,5 mill. tonn CO2 i året. Dersom det er en tilstrekkelig verdikjede og lønnsomhet vil en fase 2 kunne utvikles til å ta imot 5 mill. tonn CO2 i året. Det inkluderer utbyggingen av en terminal på land for å ta imot flytende CO2 fra båt. Flere bedrifter utenfor Norge, som Preems raffineri i Lysekil og avfallsanlegget i Stockholm, planlegger fangstanlegg med mål om lagring i Norge. Det norske lageret kan være aktuelt for prosjekter i flere europeiske land, som for eksempel Storbritannia.

Ifølge Sintef vil en investeringsbeslutning for storskala karbonfangst og -lagring kunne gi mellom 30–40 000 nye arbeidsplasser. Det er et høyt anslag, men fullskala karbonfangst og -lagring vil sikre konkurransekraften til prosessindustrien som da kan produsere nærmest CO2-fritt selv om produksjonen øker. Selve lageret, håndteringen, og transporten på båt vil gi arbeidsplasser, det samme vil også eksport av teknologi samt muligheten for å utnytte naturgass til hydrogenproduksjon. Det siste må skje til full rensing uten videre utslipp for å være et reelt alternativ til produksjon av hydrogen med elektrisitet.

Dette er industrielle tog som Norge ikke er alene om å kunne kaste seg på. Tilsvarende prosjekter finnes i mange andre industriland, som USA, Nederland og Storbritannia. Å være først avhenger av en offensiv stat som tør å satse.

Finansiering av to fullskala prøve-prosjekter

De to fullskala prøveprosjektene som er i gang nå, er i forhandlinger med staten. En investering i disse vil være i dimensjonene. Den estimerte kostnaden (investeringskostnad pluss fem års driftskostnader) for to fangstanlegg (Norcem og Fortum Oslo Varme) er totalt 23 milliarder kroner, hvorav en stor andel er investeringskostnader. Northern Lights’ anlegg kommer i tillegg. Staten må ta store deler av kostnadene, men er i forhandlinger med selskapene. 

Virkemidler for en verdikjede

Å bygge fullskala forsøksanlegg vil ikke nødvendigvis realisere andre CCS-utbygginger i Norge. Realiseringen og verdikjeden vil variere fra sektor til sektor avhengig av konkurransesituasjonen, og muligheten for å få til CCS. Følgende virkemidler vil vi foreslå:

Sement og betong:

• Bruk av krav i offentlige anskaffelser er sentralt for å utløse CCS i blant annet sement. Der er hovedvekten av markedet allerede offentlige innkjøp til samferdselsprosjekter, og det vil derfor være utløsende å stille krav enten enhetlig eller gjennom de ulike innkjøperne om å stille krav til andel CCS-sement i betongen eller til opprinnelsesgarantier – som uttrykker en innkjøpsforventning til å ta i bruk CCS-sement der dette er mulig å oppdrive fysisk, eller mulig å anskaffe ved hjelp av opprinnelsesgarantier.
• Det er mulig å innføre en avgift for blant annet utslippsbetong, som kan kanaliseres inn i et miljøfond for bransjen for å kompensere for bruk av lavutslippsbetong. NOx-fondet har fungert på tilsvarende måte og har vært en suksess.

Avfallsforbrenning

Avfallsforbrenning er en tjeneste alle kommuner kjøper, og et stort næringsmarked.  Klemetsrud-anlegget i Oslo er det største i Norge. Å gjøre CO2-rensing lønnsomt på disse anleggene vil kunne føre til store klimakutt. I Klimakur er det beregnet til å utgjøre en reduksjon på 1,8 mill. tonn CO2 kumulativt i hele perioden dersom det installeres CCS på avfallsanleggene i Oslo, Bergen, Trondheim, Kristiansand og Stavanger. I tillegg er det anslått å redusere biogene utslipp, altså utslipp fra biologisk materiale som ikke regnes med i klimaregnskapet, med 2,2 mill. tonn CO2. Dette vil si at det på mange måter blir negative utslipp, men som per i dag ikke teller med.

Virkemidlene for å utløse CCS i denne sektoren, må være noe annerledes enn for sement og betong og øvrig prosessindustri. Etterspørsel som en del av offentlige krav fra kommunene er likevel et viktig element.

Forslag:

• Kommunene må stille krav om CO2- rensing ved kjøp av avfallstjenester. Dette vil kunne øke renovasjonsgebyret siden avfallstjenester skal skje til selvkost. 
• En måte å sørge for finansiering er å etablere en avgift som går til et fond som støtter opp om investeringene. Det er mulig å innføre en avgift for å ta imot usortert avfall som deretter går til et fond. Dette er blant annet anbefalt av Multiconsult. 
• Sette i gang forprosjektering av flere fullskala CCS-anlegg ved de øvrige store avfallsanleggene.

Batteriproduksjon

Mellom Lavik og Oppedal i Sogn og Fjordane seiler den stillferdig og uavbrutt, MF Ampere, som er verdens første batteridrevne ferge. Bygd i 2014 på Fjellstrand verft i Omastrand for rederiet Norled. Den har to elmotorer drevet av et 1040 kilowatts batteri som veier 10 tonn. På den 20 minutter lange overfarten brukes mellom 130 og 200 kilowattimer, som koster mellom 50 til 150 kroner i strømutgifter.

MF Ampere er et godt eksempel på at batterirevolusjonen i maritim sektor er i full gang. I 2021 vil vi ha over 70 norske el-ferger. Verdens behov for batterier vil med andre ord eksplodere fremover. To viktige drivere er at all transport elektrifiseres — både til lands, vanns og i luften, og at sol og vind er flyktig energi som må brukes når den produseres, eller lagres i batterier. Batteriet til Ampere er bygget av den norsk-canadiske bedriften Corvus i Bergen.

Det finnes flere norske batterifabrikker, og vi har sterke fagmiljøer både Trondheim, Mo i Rana og på Sørlandet, men vi mangler fabrikker som lager battericeller. Over 95 prosent av verdens elbil-batterier produseres i dag i Asia, men Norge har spesielt gode forutsetninger for å kunne ta en ledende rolle i dette markedet fremover: Vi har råvareprodusenter (bl.a. nikkel, kobolt og grafitt). Vi har god tilgang på fornybar kraft, som muliggjør at produksjonen av batteriene også er mest mulig grønn. Dette er et konkurransefortrinn våre asiatiske konkurrenter i svært begrenset grad har. Vi har relevant kompetanse fra for eksempel prosessindustri og bruk av produksjonsroboter. Dessuten ligger Norge langt fremme på elektrifisering av mange sektorer. Vi kan, for eksempel, bli best på gjenbruk og resirkulering av batterier, som vil bli helt nødvendig både på grunn av miljø og begrenset tilgang på råvarer.

Norge er tradisjonelt en råvareprodusent, men vi har nå en god mulighet til å flytte opp i verdikjeden i batteriproduksjon, som i nær framtid kan bli verdens viktigste næring.

Ifølge SINTEF kan batteriproduksjon gi rundt 15 000 nye arbeidsplasser. Det er flere batterifabrikker som er under planlegging. For å legge til rette for denne type etablering er det nødvendig at det offentlige etterspør nullutslipps- og elektrifiseringsløsninger når de handler tjenester og varer, og at det stilles krav om høye miljøstandarder og anstendige arbeidsvilkår for de som produserer produktene som kjøpes. Ofte vil slike krav også bidra til at norske bedrifter vinner anbudene.

En bioøkonomi for fremtida

Bioøkonomi er industri basert på det vi har gjort siden tidenes morgen: høsting og foredling av naturressurser. Det vi tradisjonelt tenker på som bioøkonomi, er industrier som er basert på biologiske materialer, men det inkluderer også næringer som i fremtiden kan være basert på det. Det omfatter biologiske materialer vi finner innen næringer fra fiskeri, havbruk, jord- og skogbruk, som kan skape alt fra nye materialer, mat, energi og medisiner. Bioøkonomien favner bredt og faller under flere politiske virkeområder.

Total biomasse som produseres i Norge i dag er i størrelsesorden 15-20 millioner tonn. Total omsetning i dag er om lag 350 milliarder kroner årlig, og den norske bioøkonomien sysselsetter 5 % av arbeidskraften. Potensialet er imidlertid mye større. I dag eksporterer Norge i stor grad råvarene. Dessuten kan forskning og ny teknologi avdekke nye muligheter og bruksområder. Mer foredling i Norge vil øke ressursgrunnlaget for verdiskaping i form av mangfoldige ferdigvarer med høy verdi i et globalt marked. Den vil også skape grunnlag for utvikling av en global konkurransedyktig leverandørnæring.

Regjeringen lanserte i 2016 en bioøkonomistrategi. Det var i stor grad en oppsummering av tiltak som allerede var etablert og har hatt liten betydning. Det er behov for en ambisiøs nasjonal plan for bioindustri, hvor det settes klare mål med tiltak. Planen må ta utgangspunkt i at norsk bioøkonomi skal bidra til lavere utslipp, økt verdiskaping og sysselsetting, og utnytte ressursene på en mest mulig bærekraftig måte. Oppdraget planen skal løse kan være følgende:

• Norge skal gå fra å være en råvarenasjon til industrinasjon innen 2030 gjennom vesentlig økt foredling og gjenbruk av bioressurser.
  • Det etableres mål og programmer for både sjø og land
  • Styrke norsk eksport av biobaserte produkter og leverandørteknologi
  • Utdanning, forskning og næringsretta utvikling skal løftes vesentlig
  • Bruke lovverk aktivt, slik som offentlige innkjøp, for å favorisere biobaserte produkter som er kortreist og inngår i en sirkulær økonomi

En bioindustriell strategi favner relativt bredt, men vi vil her trekke frem et eksempel, bioindustri med utgangspunkt i trevirke, samt gå litt mer i dybden på muligheter og utfordringer innen havbruk.

Ny bioindustri med utgangspunkt i skog- og jordbruk

I dag eksporteres trevirke i stor skala ut av landet til industriproduksjon der. Samtidig har Norge store muligheter til å skape ulike former for industriprodukter dersom det legges til rette for det. Spesielt som erstatter for fossile produkter.

Bruk av biobaserte produkter kan erstatte fossile produkter dersom biomassen brukes på riktig måte. Biobaserte produkter kan direkte erstatte oljeprodukter uten betydelig omlegging av drift. Biodrivstoff til kjøretøy er allerede veletablert, det samme er biomasse til kraft- og varmeproduksjon. I tillegg kommer biokjemiske produkter som brukes i blant annet farmasøytisk industri, maling og lakk, spesialcellulose til tekstil-, bygg og oljeindustrien. Lignin kan brukes som tilsetningsstoff i betong og keramikk. Biobaserte produkter kan dessuten inngå som reduksjonsmiddel i annen prosessindustri, for eksempel i form av trekull. Lignin kan også vise seg å bli en kostnadseffektiv innsatsfaktor i utvikling av storskala batterier. Katoder, en av batteriets tre bestanddeler, må være laget av et produkt som kan motta og holde på en ladning i store mengder. Lignin i kombinasjon med et kjemisk stoff kalt polypyrrol har disse egenskapene, og er billigere å bruke enn metaller. Dersom det på sikt kan utvikles et lignende stoff for anoder så vil et rent biobasert batteri være en realitet. Her er mulighetene mange.

NMBU har i en rapport for NHO pekt på et stort potensial for fremtidige biobaserte verdikjeder. De mener det er mange områder som har potensial for kommersialisering innen 10-15 år, og som kan gi et vesentlig bidrag til mer grønn konkurransekraft og økt omsetning på minst 40 milliarder kroner innen 2050. De trekker spesielt frem omdanning av skogbasert biomasse til biodrivstoff, bioraffinering av bioressurser til mikrobiell mat og fôr, presisjonsavl basert på genetisk forskning, utvikling av robotbasert produksjonsteknologi.

Dette illustrerer mulighetene. Samtidig er det viktig å se utviklingen innen de landbaserte næringene i sammenheng med det som skjer innen fiskeri og havbruk. Borregaard, som lenge har skapt materialer og ingredienser med utgangspunkt i trevirke, har blant annet de senere år begynt å også ta i bruk marin biomasse. Krysskoblinger mellom sjø og land kan øke tilgang biomasse, og slik realisere og oppskalere industriprosjekter.

Havbruk

Store deler av eksportinntektene innen dagens bioøkonomi kommer fra havbruk. Havbruksnæringen har enorme muligheter for videre utvikling, men har også store utfordringer. Løsningen på utfordringene åpner også for de nye mulighetene i bioøkonomien.

Mål for havbruksnæringen:

Mål	Effekt
Null forurensing	Beskytte kyst, fjord, elver og øvrige marine næringer for økologisk skade
Full utnyttelse av avfall	Tilgjengeliggjør enorme mengder biomasse til industriell utnyttelse
Høy dyrevelferd	Styrke markedsposisjonen for norsk fisk. Økt pris, høyere verdiskaping

Norge står i dag for over 50 prosent av den globale lakseoppdretten. Det gir oss et stort ansvar for å produsere trygg mat. Folks tillit til matproduksjon er tett knyttet til om det er åpenhet rundt hvordan maten produseres, om produksjonen har skjedd med god dyrevelferd, og om matproduksjonen gir minst mulig miljøavtrykk.

Oppdrettsnæringen i dag er ikke bærekraftig. Problemer som sykdom, lus, rømming, avlusningsmetoder som går på akkord med fiskevelferd og øvrig marint liv og næring, og oppdrettsfôr som hentes ut av åkrer og hav langt borte, er verken bærekraftig eller solidarisk med folk og bønder i andre land – de er alle negative effekter som må tas på største alvor.

Skal dette løses må det både regulere og investeres for å oppnå det. Deler av denne ulempen vil kunne reduseres av å endre hvordan Havbruksfondet fungerer, hvor prisen på tillatelse reduseres kraftig samtidig som miljøkravene strammes inn.

I dag betaler oppdrettsselskap store beløp for å utvide kapasiteten gjennom nye tillatelser. Samtidig er det store utfordringer i oppdrettsnæringen som vil kreve investeringer å løse.

Kommunenes inntekter fra oppdrettsnæringen bør heller komme fra vanlig produksjon, ikke fra åpning av nye områder. Det vil gi mindre press for å åpne stadig større områder til en næring som stadig har vesentlige utfordringer, samtidig som det vil gi kommunene mer forutsigbare inntekter.

Ved å stille strengere miljøkrav og kraftig redusere prisen på tillatelser for vekst, vil næringen kunne frigjøre midler til å gjøre større investeringer i miljøteknologi og nye løsninger. Oppdrettsanleggene må kunne vise solid dokumentasjon på at teknologien oppfyller miljøkravene, for å kunne få tillatelse. Samtidig må det bli lavere terskel for at staten kan stanse produksjon som skader miljøet eller baserer seg på en uakseptabel dyrevelferd.

Norske oppdrettsanlegg slipper i dag ut store mengder slam og annet avfall. Dette kan være grunnlag for nye ressurser, dersom avfallet hentes opp og brukes på ny, for eksempel til biogass eller gjødsel. Dette kan bidra til å redusere klimagassutslipp og skape nye arbeidsplasser.

For at dette skal lykkes, må det legges føringer som bidrar til å skape en infrastruktur og et marked for biogass over hele landet. Dersom man klarer å kombinere biogassproduksjon fra oppdrett, landbruk og avfall, kan det ligge store næringsmuligheter her, samtidig som klimagassutslippene kan gå ned. 

Tiltak som kan realisere målene for havbruk:

• Legge om tildelingen av oppdrettstillatelser, slik at prisen på vekst reduseres kraftig og man heller innfører krav om null lus, null rømming og null ressurser på avveie for å kunne få tillatelse til ny eller økt produksjon. Alle nye tillatelser skal gå til anlegg som gjør nytte av slammet fra anlegget.
• Innstramming av kontrollregimet for oppdrettstillatelser, slik at tillatelser kan trekkes inn dersom miljøkravene brytes.
• Innføre omsetningspåbud for kortreist og bærekraftig fiskefôr for oppdrettsnæringen, med en opptrappingsplan som gradvis økes opp til 100 pst. bærekraftig fôr innen 2035. Dette vil skape marked for alt fra algebasert, skogbasert og insektsbasert industri i Norge.
• Etablere nasjonale mål for fosforgjenvinning og utrede virkemidler for å styrke markedet for sekundært fosfor.
• Parallelt med innføring av krav om at alt avfall skal på land, etablere en infrastruktur for biogassproduksjon over hele landet og gjøre biogassproduksjonen lønnsom. Det må stilles krav om etterspørsel av biogass for å ivareta den potensialet for utslippskutt som finnes i å utnytte biogass som allerede kan produseres.