Kapittel 2: Sett pengene i arbeid for klima

Innledning

For å nå klimamålene og omstille økonomien trengs det store investeringer i nye næringer, fornybar energi og infrastruktur. Problemet er at pengene i for stor grad investeres i aktiviteter og infrastruktur som øker utslippene og hindrer omstilling. Skal vi nå våre mål, trengs det en ny politikk for penger og kapital.

Det trengs anslagsvis investeringer for 110 billioner dollar i globale investeringer frem til 2050 for å nå Parisavtalen. Den gode nyheten er at verden allerede har planlagt investeringer for 95 billioner dollar. Jobben er å sørge for at pengene investeres i tråd med Parisavtalens målsetninger. Egne beregninger for Norge finnes ikke, men skal vi bli en olje-uavhengig økonomi med null utslipp, vil vi måtte investere tungt og strategisk riktig de neste tiårene.

Norge må redusere egne klimagassutslipp med 60 prosent innen 2030 og omstille eget næringsliv i en mindre oljeavhengig og mer klimavennlig retning. Det er også store behov for store investeringer i infrastruktur, som samferdsel, strøm, vann, avløp og kommunikasjon. I 2013 la konsulentselskapet Pöyry fram investeringsbehov for noen sektorer, og tallene er store. Blant annet viser de et samlet investeringsbehovet i kraftsektoren frem til 2022 på mellom 150 og 200 milliarder kroner, et etterslep for vann og avløp i kommunene på 110 milliarder kroner og store behov for investeringer i havner og jernbane. Disse tallene har naturlig endret seg siden 2013, men de indikerer omfanget.

Å sette pengene i arbeid for klimaet handler om å flytte pengene over på klimavennlige prosjekter, som omstiller og kutter utslipp i tråd med Parisavtalen. Da må vi ta alle verktøy i bruk, og se på både finansmarkedene, finansinstitusjonene, pengevesenet og sentralbankens rolle.

Finanssektorens primære rolle er å sørge for tilgang til finansiering av investeringer i realøkonomien. Fremover må rollen være å finansiere investeringer i realøkonomien, i tråd med målene i Paris-avtalen. Da må de av finanssektorens aktiviteter som 1) motvirker grønn omstilling og 2) er overdreven spekulasjonsvirksomhet, begrenses så mye som mulig. Gjennom målrettet regulering og aktiv politikk blir finanssektoren en muskel for grønn omstilling.

Nye penger som skapes, må i større grad gå til grønne investeringer. Insentivene for banknæringen bør endres betydelig slik at utlånene går til samfunnsnyttige formål, og i mindre grad til å fore boligprisene, uproduktiv og forurensende virksomhet («økonomisk forurensning»). Målet er at mest mulig av både nye penger (kreditt fra banker) og gamle penger (eksisterende kapital) skal være i tråd med grønn omstilling og målene i Parisavtalen.

Finansnæringens rolle i det grønne skiftet er å bidra til omstilling i andre næringer. Det må skje gjennom blant annet kreditt: grønne boliglån, grønne obligasjoner og grønne selskapslån. Det må skje gjennom investeringer hvor en kan velge ulike strategier som utelukkelse av selskaper som øker utslippene, utvelgelse av de mest bærekraftige selskapene og/eller aktivt eierskap. Og det må skje gjennom skadeforsikring, ved naturskadeordningen, deling av kunnskap og risikoforståelse og krav til sirkulære forretningsmodeller i skadeoppgjør.

Sentralbankens rolle

Sentralbankens (Norges Banks) oppgave har alltid vært å støtte statens politiske mål. Våre politiske mål har endret seg gjennom historien, og vi står nå overfor en historisk ny økonomisk utfordring i form av klimakrisen. Skal vi evne å nå våre mål, må Sentralbanken arbeide for dem.

Mark Carney, sjef for den britiske sentralbanken, advarte i 2015 om muligheten for en klimarelatert finanskrise, gjennom dramatisk fall i verdien av fossilbaserte energi- og industriselskaper, panikksalg av aksjer og øktende forsikringsutbetalinger som følge av ekstremvær, tørke og flom. Siden har Bank of England gått foran i arbeidet med å løfte fram og vurdere klimarisiko. Som Carney har sagt: «Når klimaendringene blir en avgjørende faktor for finansiell stabilitet, kan det allerede være for sent.»

Til tross for økende finansiell risiko fra klimaendringer omtales ikke klimarisiko i Norges Banks strategi for 2017-2019. Det ble heller ikke nevnt i ny sentralbanklov eller utredningen i forkant. Norges Bank har riktignok tilsluttet seg «Network for Greening the Financial System», en sammenslutning av sentralbanker og finanstilsyn som jobber for å innarbeide klimarisiko i pengepolitikken.

Uten tiltak som begrenser utslippene og konsekvensene vil klimaendringene få betydelige negative konsekvenser for verdensøkonomien. I tillegg er Norges avhengighet av olje- og gassektoren en vesentlig finansiell risiko. Det negative økonomiske sjokket kan bli stort.

Håndtering av klimarisiko må bli en helt sentral del av det makrotilsynet og overvåkingen av systemrisiko som sentralbanken har ansvaret for. Videre må Norges Bank også aktivt bidra til den nødvendige omstillingen av norsk økonomi. Sentralbanken, som en av våre viktigste samfunnsinstitusjoner, må være en sterk bidragsyter til å løse samfunnets viktigste økonomiske utfordringer. Som selve navet i pengevesenet, vil et grønt formål for sentralbanken forplante seg gjennom hele det finansielle systemet.

Forslag:

• Endre lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) slik at klimaomstillingen blir en del av formålet til Norges Bank. Sentralbanken pålegges å bidra til at klimamålene Norge er forpliktet til gjennom internasjonale avtaler nås, og gjennomføre fortløpende vurderinger av hvordan klimaendringene, og de økonomiske og politiske endringene dette medfører, påvirker norsk økonomi.

Med endret mandat vil sentralbanken kunne ta i bruk en rekke virkemidler for å gjøre det finansielle systemet grønnere. Relevante virkemidler her er krav til grønne verdipapirer/obligasjoner som pant for bankenes lån fra sentralbanken. Det kan også bli mulig for sentralbanken å drive motkonjunkturpolitikk i form av «grønne kvantitative lettelser» i tilfelle en større økonomisk nedgang. Dette vil kreve at det norske markedet for grønne obligasjoner blir større – og her har også det offentlige en viktig rolle. Sentralbanken kan stille krav til at likviditet til bankene viderekanaliseres til grønne formål.

Statens øvrige virkemidler

En utfordring ved å dirigere flere midler til prosjekter og investeringer som omstiller og kutter klimagassutslipp, er at risikoen ved mange grønne investeringer er for høy, og at den private kapitalen opererer med en for kort investeringshorisont. På lang sikt er det åpenbart at det å begrense klimaendringene lønner seg, og at mange klimaløsninger vil ha betydelig vekst og gi god avkastning. Men i en verden av kvartalsrapportering og ønsker om rask avkastning, sliter mange klimaprosjekter med å tiltrekke seg tilstrekkelig kapital.

I dette bildet kan staten være en viktig aktør fordi staten kan bidra med langsiktig og tålmodig kapital som markedet ikke kan formidle på egenhånd. Særlig er det behov for kapitaltilgang i tidlig fase, og statlig kapital på riktig tidspunkt kan i sin tur mobilisere privat kapital til prosjektene. 

Staten kan også tilby ulike former for risikoavlastning som igjen senker terskelen for at privat kapital kan finansiere og investere i grønne prosjekter og virksomheter.

Forslag:

• Å opprette en statlig grønn investeringsbank.

Norge har ingen egen statlig investeringsbank. Det finnes over 90 statlige investeringsbanker i verden, for eksempel er EUs investeringsbank (EIB) verdens største offentlige bank. Tyskland har en stor statlig investeringsbank (KfW), og Skottland har nylig opprettet en investeringsbank med mandat om å bidra til grønn omstilling. EIB har vedtatt at de ikke skal gi ny finansiering for fossile energiprosjekter etter 2021 og skal i stedet finansiere innovasjon, fornybar energi og energisparing. Fra slutten av 2020 skal alle finansieringer fra banken være i tråd med Parisavtalen og banken har satt seg et mål om at utlånene skal bidra til å utløse investeringer på 1000 mrd. euro i bærekraftige fornybare prosjekter fram mot 2030.

Staten skyter inn startkapital i banken. Banken kan så utstede grønne obligasjoner som brukes til å finansiere utlån. Ved salg av grønne obligasjoner i markedet, trekker banken inn privat kapital, som den så låner ut til grønne investeringer. Slik omdirigeres privat kapital i tråd med målene om klimakutt og omstilling. Slik vil også banken bidra til å bygge opp et større marked for grønne obligasjoner i Norge. Bankens primære oppgave bør være å yte kreditt til virksomheter, men det kan også åpnes for at den finansierer egenkapital, dersom andre norske institusjoner ikke er tilstrekkelig for dette.

Banken bør være uavhengig, men med et tydelig politisk vedtatt mandat om å bidra til klimakutt og grønn omstilling av økonomien, og ha som mål å gå med overskudd på sikt. Det må likevel være rom og aksept for at banken skal ta høy risiko.

Statlige investeringsbanker i andre land har offentlig innskutt egenkapital mellom 0,5% og 1,5% av sitt lands BNP. 1,5% av Norges BNP i 2018 utgjør 53 milliarder kroner. Banken finansieres av statlig innskutt egenkapital pluss grønne obligasjoner. Et moderat forhold mellom disse er 1:5. For hver krone staten har skutt inn i egenkapital, utsteder banken 5 kroners verdi av grønne obligasjoner. Denne multiplikasjonsfaktoren på 6 gjør at banken kan låne ut drøyt 300 milliarder kroner.

En opptrappingsplan for investeringsbanken kunne da for eksempel se slik ut:

Årstall	Beløp
2020	27,0 milliarder
2021	29,6 milliarder
2022	32,2 milliarder
2023	34,8 milliarder
2024	37,4 milliarder
2025	40,0 milliarder
2026	42,6 milliarder
2027	45,2 milliarder
2028	47,8 milliarder
2029	50,4 milliarder
2030	53,0 milliarder

• Oppskalere det statlige investeringsselskapet Nysnø

Nysnø Klimainvesteringer AS er et statlig investeringsselskap med formål om å gjøre lønnsomme investeringer i ny, klimavennlig teknologi. Nysnø investerer sammen med private investorer.

Nysnø skal bidra til at Norge når våre klimamål og at vi lykkes med en omstilling som også sikrer verdiskapning. Nysnø har i dag 1,4 mrd. kroner i forvaltningskapital og de investerer i selskaper i overgangen fra teknologisk utvikling til kommersialisering, en fase hvor kapitalbehovet for selskapene stort. Nysnø investerer også i andre finansielle selskaper for å påvirke de til å bli grønnere. Nysnø vil plukke noen «vinnere» i det grønne skiftet, og særlig dyrke gode konkurransefortrinn for Norge.

Nysnø har i dag, som følge av statsstøtteregelverket, et krav om å ha en markedsbasert avkastning. Likevel kan de totalt sett ha større porteføljerisiko enn private aktører og bidrar til å utløse privat kapital.

Det er flere aktuelle investeringsmuligheter enn Nysnø har forvaltningskapital, og de mener selv de har behov for 3-5 mrd. kroner på kort sikt. Nysnøs kapital bør derfor økes til dette nivået så raskt som mulig, og starte tilrettelegging for oppskalering av selskapet.

Nysnø er det nærmeste vi har en statlig investeringsaktør med et formål om grønn omstilling. Vi mener at vi trenger en stor slik aktør (større enn Nysnø er i dag), og at denne aktøren må ta mer langsiktig risiko enn i dag, og foreta mer aktive investeringer. Det kan også vurderes å omdanne Nysnø til investeringsbank, ved å gi dem anledning til å låne inn ved hjelp av grønne obligasjoner.

SV vil:

• Øke Nysnøs forvaltningskapital til 3-5 mrd. kroner så raskt som mulig, med sikte på ytterligere oppskalering.
• At Nysnø skal ta langsiktig risiko og ikke bare foreta umiddelbart lønnsomme investeringer
• Vurdere om Nysnø kan foreta grønne innlån og utlån, og slik mobilisere privat kapital til grønn omstilling (ses i sammenheng med forslaget om investeringsbank).

• Bruke kommunalbanken til å gjøre kommunene grønnere.

Kommunalbanken er en statlig bank og blant Norges største finansforetak. Den yter lån til kommuner, fylkeskommuner, interkommunale selskaper og andre selskaper som utfører kommunale oppgaver. Banken skal kunne finansiere store velferdsinvesteringer uavhengig av økonomiske sykler.

Kommunalbanken har i flere år prioritert grønne prosjekter i kommunene og gir blant annet redusert rente på grønne lån. Dette arbeidet bør forsterkes, slik at kommunalbanken blir et sentralt virkemiddel for klimaomstilling og grønn infrastruktur i kommuner og fylker.

Gjennom eierstyring bør staten gi banken et tydelig formål om å bidra til den grønne omstillingen. Banken kan fortsette å bruke virkemidler som grønne lån og grønne obligasjoner og jobbe med rapporteringen på disse, og dette bør oppskaleres ytterligere i tråd med behov for finansiering av omstillingstiltak i kommunene. Kommunalbanken kan også være sentral i å få klimascenariotenkningen inn i alle offentlige investeringer. Kommuner og fylker bør ved bygging av ny infrastruktur, nye bygg, osv. planlegge for noen av de mest alvorlige scenarioene i FNs klimapanel.

Det bør også stilles strengere krav til kommunene og fylkene som sikrer at det investeres for framtida. Det betyr blant annet å begrense lån til grå prosjekter.

Finansbransjen

Norsk finansnæring påvirker samfunnsutviklingen gjennom både kapitalforvaltning og långivning. Den samlede forvaltningskapitalen er på 8 300 milliarder kroner, ikke langt unna all kapitalen til det norske oljefondet. Det har derfor mye å si hvor og hvordan disse pengene er plassert. Det har også Sverige tatt inn over seg. Der har Riksdagen vedtatt et nytt mål for finansmarkedene: at det finansielle systemet skal bidra til bærekraftig utvikling.

Overordnet sett er det et økt klimafokus i finansbransjen, særlig når det kommer til klimarisiko. EU jobber med retningslinjer for bærekraftig finans og et felles rammeverk/klassifiseringssystem (taksonomi) med kriterier for å identifisere i hvilken grad ulik økonomisk aktivitet kan vurderes som bærekraftig. Dette vil få stor betydning også for norsk finansbransje, vil kunne bidra til å forhindre grønnvasking og bidra til å flytte penger over på grønne prosjekter. Samtidig gjenstår det å se om ambisjonsnivået er høyt nok og om systemet utvikles raskt nok i tråd med teknologiutvikling og klimamål.

Finans Norge har utviklet et veikart for finansbransjen fram mot 2030, om hvordan finansbransjen i Norge kan være med å nå Norges forpliktelser i Parisavtalen. Noen av hovedelementene for de ulike delene av finansbransjen er:

• Investeringer, pensjon og kapitalforvaltning

Norske livsforsikringsselskaper forvalter over 1300 milliarder kroner i pensjonskapital. Selskapene har et økende behov for å investere pensjonsmidler langsiktig. Derfor ser en også at selskaper som Storebrand og KLP går foran på klima og bærekraftige investeringer. Storebrand har på mange måter kommet mye lengre enn SPU har på å rangere selskaper etter bærekraft og på kriterier for utelukkelse. 

• Forsikring

Når skadeforsikringsaktørene deler data med myndighetene, blir arbeidet med skadeforebygging og tilpasning til klimaendringer mer effektivt. Vi må utarbeide klimakrav for gjenoppbygging etter naturskader.

SV vil derfor:

• Endre rammevilkårene og reguleringen av finansbransjen slik at de fremmer omstilling og klimakutt, ved å sikre at det tas hensyn til klima og klimarisiko i kredittprosessen.
• Forhindre grønnvasking: utvikle eller ta i bruk klare standarder for produkter som grønne boliglån og forby markedsføring av «grønne» finansprodukter som ikke reelt sett er grønne. Se på mulighetene for at Norge forsterker EUs definisjoner på grønne investeringer (EUs taksonomi).
• At kommunale pensjonspenger og andre kommunale fondsmidler trekkes ut av fossil energi.

Klimarisiko

Vil norsk økonomi tåle at verden lykkes med å nå klimamålene? Vil norsk industri kunne levere produkter til en nullutslippsverden, og tåler finansmarkedene klimaendringene? Det er essensen i klimarisiko.

Det er tre typer klimarisiko: fysisk risiko, overgangsrisiko og ansvarsrisiko. Fysisk risiko er kostnader forårsaket av fysisk skade, fra for eksempel flom, som følge av klimaendringer. Overgangsrisiko er økonomisk risiko knyttet til overgangen til nullutslippssamfunnet, for eksempel for selskaper eller nasjoner som har fossil energi som hovedinntektskilde. Ansvarsrisiko er erstatningskrav knyttet til beslutninger eller mangel på beslutninger som på en eller annen måte kan knyttes til klimapolitikk eller klimaendringer. Det siste har en sett konkrete eksempler på, som søksmålet mot Commonwealth Bank of Australia på bakgrunn av manglende redegjørelse av bankenes klimarisikoeksponering.  

Norge står overfor betydelig klimarisiko. Både den norske stat og næringslivet. Det er et stort behov for å både føre en politikk som aktivt reduserer klimarisikoen i viktige næringer og å få bedre rapportering på klimarisiko, både i offentlig sektor og i næringslivet.

SV foreslår derfor:

• Å pålegge næringslivet rapportering på klimarisiko. Klimarapporteringen bør tilpasses anbefalingene til Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD) som anbefalinger, uavhengig av sektor, om hvordan klimarisiko bør rapporteres.
• Ta inn klimarisiko i alle deler av norsk politikk, og starte med å rapportere om klimarisiko i norsk økonomi i hvert statsbudsjett.
• Å gi i oppdrag til Finanstilsynet om å kjøre stresstester av klimarisiko i norske finansinstitusjoner
• Å sørge for at Finanstilsynet kartlegger og analyserer konsekvenser av klimaendringene for finansiell risiko i Norge, og gjøre vurdering av klimarisiko til en del av Finanstilsynets mandat.

Pengevesenet

Private banker skaper penger når de gir lån. I dag skapes 98 prosent av pengene vi bruker av banker (dette er de elektroniske pengene vi har på konto). 2 prosent er fysiske kontanter skapt av sentralbanken. Bankene bestemmer dermed hva nye penger skal brukes på, ved å bestemme hvem som får lån, og slik påvirker de i stor grad retningen på ny økonomisk aktivitet.

En viktig grunn til at bankene har myndigheten til å skape penger, er at de skal gi lån til produktive investeringer. Hvis nye penger ikke går til ny produksjon, går de i stedet til å øke prisene på varer og tjenester. I dag burde nye penger gå til grønne, produktive investeringer – hvor vi har store investeringsbehov om vi skal klare det grønne skiftet. Av bankenes utlån til norske kunder i dag går 77 prosent til bolig og næringseiendom, og under 2 prosent til industri.

Bankene utfører sånn sett sitt samfunnsoppdrag dårlig. Pengevesenet er rigget for høy gjeld, høye boligpriser og finansiell ustabilitet – og bankene tjener stort på systemet. Høy gjeld og høye boligpriser kan ses på som «økonomisk forurensning» som det er en politisk oppgave å fjerne. Manglende regulering av boligmarkedet gjør dessuten at systemet produserer store sosiale og økonomiske forskjeller.

Ved å prise og innvilge lån har bankene stor innflytelse over hvilke selskaper som får mulighet til å vokse, og hvilke selskaper som går ut av tiden fordi risikoen anses høy og lånekostnadene ikke forsvarer nye investeringer i driften. Svikten i bankvesenet tyder på at insentivene for bankenes utlån må endres på. Klimarelaterte forhold vil i økende grad komme på toppen av annen risiko som bankene vurderer når lån blir innvilget. Det er mulig å stille klimakrav i utlån, og særlig aktuelt er boliglån og billån. På boliglån finnes det allerede ulike produkter på markedet, men mange av dem er mest grønne på papiret. Også på næringslivslån er vurdering av klimarisiko helt sentralt, samt muligheten til å tilby mer gunstige betingelser for grønne prosjekter.

Penger er et kollektivt gode, men pengeforsyningen i Norge er nå nesten helprivatisert, uten at det har vært noen politisk diskusjon om det. Bør vi ta større kontroll over pengeproduksjonen i landet for å sørge for at nye penger brukes i tråd med målene vi har som samfunn? Spørsmålet diskuteres nå i mange andre land, og den er absolutt relevant i Norge.

Etablere en statlig, elektronisk valuta? Bør det vurderes om pengeproduksjon i større grad burde være en offentlig oppgave ettersom vi bruker mindre kontanter? Ett av formålene med kontanter er å tilby folk en risikofri måte å oppbevare sine verdier på. I dag er vi i praksis tvunget til å sponse bankenes risikosøkende virksomhet gjennom våre lønnskontoer. Dette kan løses ved å opprette en statlig, elektronisk valuta og tilby alle nordmenn å oppbevare sine penger på en konto i Norges Bank.

Forslag til diskusjon:

• Kapitalkrav til bankene skal gjenspeile klimarisiko, slik at kravene blir lavere for «grønne utlån» enn de er for utlån med høyere klimarisiko. Andre potensielle virkemidler for å styre kreditten, er kvoter på utlån og differensiering av finansskatt.
• Innføre en e-krone som utstedes av sentralbanken, for eksempel ved at alle norske borgere får anledning til å opprette en konto i Norges Bank, slik at de kan velge å oppbevare pengene sine risikofritt i offentlig valuta heller enn i en privat bank.
• Utrede konsekvensene av at sentralbanken står for en større andel av pengeforsyningen i Norge. Prinsippet er at offentlig pengeproduksjon vil gi mer demokratisk styring over hva nye penger brukes på.