Klimakatastrofen har så alvorlige konsekvenser at samfunnet må bruke så mye ressurser som nødvendig for å unngå den. Vi har ikke råd til å la være. Men hvordan skal tiltakene i praksis finansieres?

Grønn ny deal har foreløpig ingen konkret prislapp. Derfor må vi ta stilling til noen prinsipper for finansieringen. Deretter må det i hvert statsbudsjett prioriteres tilstrekkelige midler til Grønn ny deal, samt vurdere om omfanget av virkemidler og finansiering totalt sett er tilstrekkelig.

I 2020 vil det være behov for motkonjunkturpolitikk med økt offentlig pengebruk for å øke veksten i økonomien. Med lavere vekstutsikter nå er det all grunn til å forvente et ekspansivt statsbudsjett for 2021 og kanskje også for 2022. Det er helt avgjørende at motkonjunkturpolitikken er grønn og at pengene nå går til grønne prosjekter som kan sikre arbeidsplasser for framtida, og ikke til næringslivet og Norge slik det var.

Både offentlige penger (statsbudsjettet) og privat kapital må i størst mulig grad innrettes mot grønn omstilling, og bort fra gårsdagens fossile løsninger. Det innebærer spørsmål om både prioriteringer og omfang.

Muligheter for finansiering

Penger som allerede er i omløp, må gå til grønne formål. Problemet i norsk økonomi i dag er ikke for lite penger, men at pengene finner veien til feil ting. Det gjelder både de pengene vi bruker i fellesskap over statsbudsjettet, og den private kapitalen som investeres. I dag overinvesteres det i eiendom, oljeindustrien, og lite samfunnsøkonomisk lønnsomme motorveiprosjekter. SVs løsning er å vri ressursene i mer produktiv og bærekraftig retning. Dette gjør vi ved å endre eiendomsbeskatningen, stanse utlysingen av nye oljefelt og vri samferdselsinvesteringene over fra vei til kollektiv, for å nevne noe.

Jo mer penger som flyttes gjennom å vri den private kapitalen i grønn retning, jo mindre er behovet for å øke de offentlige utgiftene for å finansiere tiltak. I kapittel 2 foreslo vi en rekke tiltak for å regulere finanssektoren og bankvesenet. I kapittel 3 så vi også på det næringsrettede offentlige virkemiddelapparatet. I dette kapitlet ser vi på hvordan finansiering over statsbudsjettet kan foregå.

Det som skal finansieres over statsbudsjettet, kan «dekkes inn» på forskjellige måter:

a)  Gjennom skattelegging

SV ønsker et mer omfordelende skattesystem, og vil jobbe for et skattenivå som er i tråd med de finansieringsbehovene vi mener samfunnet har. Gjennom dette tiåret vil det være særlig knyttet til Grønn ny deal og nye velferdsreformer. Gjennom økt beskatning av overskudd, av høye inntekter og formuer, eiendom og internasjonale selskaper vil SV få inn betydelig mer i skatteinntekter enn med dagens skattenivå og -innretning.

b) Gjennom lån

Dette er en metode som brukes av stort sett alle land unntatt Norge. Norge har et særegent finanspolitisk rammeverk, hvor det blant annet er lovfestet at staten ikke skal låne penger så lenge det er midler i Oljefondet, annet enn i ekstraordinære situasjoner. Dette medfører noen ulemper: Når staten låner penger, utsteder den statsobligasjoner. Statsobligasjoner er et trygt investeringsobjekt for investorer. Statsobligasjoner kan også brukes av sentralbanken i motkonjunkturpolitikken – den drar inn statsobligasjoner, som er et trygt verdipapir, fra bankene, for å gi dem likviditet. Det kan altså ses som et potensielt problem at Norge har svært lite statsgjeld – det kan svekke den finansielle stabiliteten og begrense handlingsrommet til sentralbanken i en krise. Å bruke midler fra oljefondet i stedet for låneopptak vil også kunne innebære å selge verdipapirer for en lav pris, og det kan i seg selv forsterke en global nedgang i økonomien.

c) Ordinær «bruk» av oljepenger

Uten penger fra oljefondet ville statsbudsjettet i Norge gått i minus hvert år. Statsbudsjettene gjøres opp ved å hente en sum penger fra oljefondet. De siste årene har beløpet utgjort i overkant av 200 mrd., for ti år siden var det i overkant av 100 mrd. Dette innebærer både fordeler og ulemper. Skattenivået er lavere enn det ellers ville trengt å være for å dekke inn for alle satsinger.

Likevel er det all mulig grunn til å bruke minst mulig oljepenger. Skatt er et avgjørende for å fordele makt og rikdom i Norge. Videre er kapasitetsbegrensninger i økonomien en større utfordring enn mangel på penger. Det må være nok folk til å gjøre jobben. Eksempelet på det motsatte så en etter finanskrisen da det ble stor økning i import av arbeidskraft til Norge. Derfor er det også et mål å øke arbeidstilbudet i Norge. For mange står utenfor jobb i dag. Dersom det er full kapasitetsutnytting i økonomien, må staten (eller mer sannsynlig entreprenøren på oppdrag fra staten) ved økt oljepengebruk overby andre bedrifter for å kunne få tak i nok folk. Dermed vil kostnadsnivået i resten av næringslivet øke, prisveksten øker og staten kan dermed bidra til at andre næringer går konkurs. På et eller annet punkt brukes det altså for mye penger (i forhold til den økonomiske situasjonen), og man får mindre igjen per krone jo mer penger som brukes. 

Det er verdt å understreke at «bruk» av oljepenger er en særegen mekanisme. Det norske statsbudsjettet trenger kroner. Oljefondet består av dollar. Staten kjøper altså kroner – penger den kan lage selv (noe som i praksis ville skjedd gjennom lån) – for å dekke underskuddet på statsbudsjettet. Kronekursen bys opp, svekker konkurranseutsatt industri, og fondet reduseres og kan ikke brukes til formål i utlandet.

Det er også mulig å se for seg at Norges Bank Investment Management (NBIM) kan plassere penger i norske verdipapirer direkte, uten å ta veien gjennom statsbudsjettet, men det vil svekke den demokratiske kontrollen over offentlig pengebruk.

Som konklusjon bør oljepenger først «brukes» etter at man har gjort det man kan med de øvrige virkemidlene, og handlingsregelen som setter en begrensing på hvor mye oljepenger ulike regjeringer kan bruke, bør bestå. Uansett bør ikke handlingsregelen stå i veien for å finansiere tiltak for grønn omstilling så lenge det er ledig kapasitet i økonomien, det vil si arbeidsledighet som ikke er midlertidig eller skyldes strukturelle forhold det tar tid å gjøre noe med.

d) Annen «bruk» av oljepenger – fond og låneordninger

Det er mulig å bruke penger under strek, oljepenger, til å oppkapitalisere fond eller statseide selskaper, som Nysnø og Statkraft. Dette har også skjedd mange ganger, gjennom vedtak i Stortinget og i sammenheng med Statsbudsjettet. Denne type fond og selskaper er viktig for å gjennomføre klimatiltak og skape nye arbeidsplasser, og sikrer at staten også kan være få noe av den økonomiske gevinsten av omstillingen, og ikke bare ta kostnadene. Dette har blitt behandlet i øvrige kapitler.

Lånegarantier og låneordninger til bedriftene utgjør ikke økte utgifter på statsbudsjettet. I første omgang «koster» ikke lån og garantier staten noe, men sikrer likevel kapital og likviditet til selskaper ved å avlaste risiko. Staten pådrar seg imidlertid tap ved mislighold eller forfeilede prosjekter.

Eksempler på dette fra koronakrisa er:

• Statens obligasjonsfond, administrert av Folketrygdfondet, skal kunne kjøpe lånepapirer utstedt av bedrifter for inntil 50 milliarder kroner. Bedriftene får statslån. Staten tar på sin side opp rimelige lån for å finansiere ordningen.
• I en særskilt ordning garanterer staten for 90 prosent av banklån, særlig rettet mot små bedrifter. Garantirammen er 50 milliarder kroner.
• Det er etablert enn ordning med statsgarantier for lån til flyselskaper på 6 milliarder kroner.

Dette er virkemidler som både benyttes i normaltid, for eksempel gjennom GIEK, og i krisetid, som eksemplene viser over. Disse virkemidlene bør ikke bare være forbeholdt økonomiske kriser, men også tas i bruk ved klimakrisa.

Finansieringshierarki

Grønn ny deal må finansieres på ulike måter fremover. På bakgrunn av drøftingen over, foreslår vi dette forenklede finansieringshierarkiet for GND, hvor «vri pengene» velges først og «ordinær bruk av SPU» velges sist.

1. Vri pengene:
   1. Midler som allerede brukes over statsbudsjettet, vris i retning av grønne formål, før man skaffer nye midler på den ene eller andre måten.
   1. Vri privat kapital som allerede er i omløp for å motivere til grønne tiltak. Herunder alt fra rammebetingelser for ulike næringer, skatter og avgifter, samt vridning av bankkreditt og finanskapital (se kapittel 2)
2. Skattlegging. Vi går inn for nivå og innretning på skattene med henblikk på å bidra til både finansiering av GND og til mer rettferdig fordeling.
3. Vurdere økt grad av låneopptak ved at staten låner penger ved å utstede statsobligasjoner. Dette vil både bidra til finansiering av GND og bidra til den finansielle stabiliteten. (Prioritering av punktet kan endres avhengig av vurderingen).
4. Annen «bruk» av SPU (statens pensjonsfond utland) gjennom opprettelse av fond og låneordninger.
5. Ordinær «bruk» av SPU gjennom bevilgninger på statsbudsjettet, gitt at det er ledig kapasitet i økonomien. 

Klimabudsjett

Investeringer vi gjør i dag, avgjør om vi lykkes med å nå klimamålene og omstille Norge. En bygning som bygges i dag, kommer til å stå i mange tiår. En ny fabrikk investerer i produksjonsmidler som er i drift i mange tiår fram i tid. En ny bil, kjøpt i dag, kjører fortsatt på veiene om 15 år. Derfor må et statsbudsjett i dag kunne forsvares i lys av Norges og verdens behov for å kutte utslipp i 2030 og 2050.

Styringsverktøyet for å sikre det, er et klimabudsjett som legger rammene for det øvrige statsbudsjettet. Dette er en konkret plan og et konkret budsjett for Norges klimagassutslipp, som viser hvor klimagassutslippene finnes, hvor store de er og hvor, når og hvordan de skal kuttes. På samme måte som pengene fordeles utover i et statsbudsjett, må klimagassutslippene fordeles. Og dersom målene for én sektor ikke nås, må utslippskuttene i en annen sektor økes.

SV vil (oppsummert):

• Etablere et klimabudsjett som styringsverktøy for kommende statsbudsjetter
• Sørge for at den økonomiske politikken og statsbudsjettene både i krisetid og i normalsituasjon er grønn. Det styrende prinsipp er at staten aldri skal finansiere økte utslipp
• Øke skatteinntektene og gjøre skattesystemet mer omfordelende
• Vurdere større grad av låneopptak
• Oppkapitalisere næringsfond, statlige oppkjøpsfond og statseide selskaper
• Utstede grønne lånegarantier og opprette grønne låneordninger for bedrifter

1.    10 år med utslippskutt 

Klimatrusselen er global, og kan ikke løses av et enkelt land eller område. Men den må løses i det enkelte land. Vi vil alle bli rammet av klimaendringene, mens bare noen få har økonomisk interesse av å utsette omstillingen som skal til for å stoppe dem.

En måte å unngå å gjennomføre kutt er å inngå avtaler hvor vi kan betale andre land for å gjennomføre kuttene der. I EU åpnes det for det gjennom såkalte fleksibilitetsmekanismer. Et av problemene med det er at forventet nedgang i utslipp i enkelte land allerede er så høye at de kan ta opp i seg de rikeste landenes behov for å kjøpe kutt. Det vil kunne utsette behovet for omstilling i Norge, og gjøre behovet desto større når vi skal over til et nullutslippssamfunn innen 2050.

I stedet for å satse alle kuttene på å handle med andre land så må vi utarbeide en strategi for å kutte egne utslipp, og styre mot et nullutslippssamfunn. Våren 2020 har gitt en dobbel-krise. Oljekrisen har senket oljeprisen, og korona-krisen har lammet samfunnet. Dette er en enorm utfordring, men åpner også en mulighet for å gi industrien andre oppdrag for å bygge en nullutslippsfremtid.

Hvorfor 60%?

Paris-avtalen angir 2030 som et forpliktende mål for alle land som bidrar, og det er derfor naturlig å ta utgangspunkt i denne. 

I 2015 fikk en arbeidsgruppe i SV i oppdrag å gi en vurdering av hva vi som land bør ta ansvar for. De kom frem til at vi bør avhengig av hvorvidt vi skal legge vekt på vårt historiske ansvar eller den kapasiteten vi har mellom 24 – 318 mill. tonn co2 ekvivalenter.

«Vi beregner behovet for globale utslippskutt i 2030 ved hjelp av to sett med kjente og ofte brukte scenarioer. Differansen mellom IPCCs scenario for business-as-usual (RCP 8,5) og for scenarioet for togradersmålet (RCP 2.6) er på 24 milliarder tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Differansen mellom IEAs scenario for business-as-usual (6°C) og for å nå togradersmålet (2°C) er på 20 milliarder tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Ved å kombinere disse to settene med beregninger finner vi at Norge burde ta ansvar for utslippskutt i 2030 på mellom 24 og 37 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030 dersom vi legger prinsippet om historisk ansvar til grunn, og utslippskutt mellom 66 og 318 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030 dersom vi legger prinsippet om kapasitet til grunn.»

Norge har i dag klimagassutslipp på til sammen 52,9 mill. tonn co2-ekvivalenter i 2018. 

Naturvernorganisasjonen utviklet en rapport i forkant av Paris-møtet i 2018 hvor de kommer frem til at Norges ansvar både historisk og i form av kapasitet kom til at Norge må sørge for kutt på 233 mill. tonn. Co2-ekvivalenter. Det er mer enn vi har. Om det skal kuttes forholdsmessig mye i Norge og internasjonalt så bør vi i hvert fall kutte 53% innenlands. 

Hva betyr 60%?

Vi har vedtatt at vi ønsker å kutte utslippene med totalt 60 % på 11 år med utgangspunkt i de målene Norge har påtatt seg nasjonalt. Det vil si 60% kutt sammenlignet med 1990.

I 1990 var utslippene på totalt 51,2 mill. tonn CO 2 –ekvivalenter, og i 2018 var de totale utslippene på 52,9 mill. tonn Co2. 60 % kutt betyr derfor et kutt på 32,42 mill. tonn co2. Det betyr at de totale utslippene i 2030 skal være 20,48 Co2-ekvivalenter. Med foreløpige prognoser fra regjeringen så vil det i 2030 være et forbruk på 45,3 mill. tonn Co2. Det vil si at det er en differanse på 24,82 mill. tonn co2 som det vil kreve nye tiltak å kutte. Klimakur 2030 er en stor utredning av flere ulike klimatiltak i Norge for å nå 50 % i ikke-kvotepliktig sektor. I denne utredningen beregnes det akkumulerte kutt frem til 2030 sammenlignet med en referansebane. Det er en annen måte å beregne kuttene på enn å regne kutt i et gitt år.

Dette er et forslag til klimabudsjett med konkrete kutt. Det er identifisert en rekke mulige kutt, og vi har laget en oversikt over mulige kutt fremover basert på diverse utredninger inkludert Klimakur 2030. Det er likevel mange tiltak som kan gjøres på ulikt vis og som vil gi ulik effekt. Det er også mange tiltak vi har faglig bakgrunn for å regne med, derfor er det heller ikke tatt med og vi oppnår ikke fullt ut 60 %. Det er derfor ikke et fullstendig budsjett, men konkrete forslag og mulige løsninger.

Utslipp i Norge siste tall

Sektorer	Prosentvis utslipp	Utslipp til luft (1 000 tonn CO2-ekvivalenter)
Olje- og gassutvinning	27,33	14 472*
Industri og bergverk	22,85	12 097*
Energiforsyning	3,36	1 778*
Oppvarming i andre næringer og husholdninger	1,51	797*
Veitrafikk	17,06	9 031*
Luftfart, sjøfart, fiske, motorredskaper m.m.	14,1	7 464*
Jordbruk	8,4	4 450*
Andre kilder	5,4	2 860*

Hvordan skal dette kuttes?

Olje- og gassektoren

Olje- og gassutvinning er den største sektoren for utslipp. Utslippene i 2018 var på 14,4 mill. tonn co2, og står for omtrent en fjerde-del av norske utslipp. Årsaken er i hovedsak at energiforsyningen på oljeplattformene drives med fossil gass. I tillegg forårsaker norsk olje og gass store klimagassutslipp i landene den eksporteres til. Equinor har lansert et mål om å kutte 40 % av utslippene beregnet fra 2005 innen 2030. Dette må garanteres.

Hvordan få ned utslippene:

Stans leting i sårbare områder som iskanten, polarfronten, Lofoten, Vesterålen og Senja, og Mørebanken. Dette er svært sårbare områder som har enorm naturverdi, og ved å ikke åpne for petroleumsaktivitet her økes ikke norske utslipp eller utslipp i verden.

Ingen nye konsesjonsrunder: Verden har allerede funnet mer fossil energi enn klimaet tåler at vi henter ut. Ved at Norge lar være å lete etter mer olje og gass, unngår vi nye utslipp. Det må derfor ikke gjennomføres tildeling av nye utvinningstillatelser eller nye konsesjonsrunder.

Stille krav om utslippsfri kraftforsyning ved alle nye utbygginger: Alle utbygginger på norsk sokkel som det er flertall for, skal ha som krav at man bygger ut med utslippsfri energiforsyning, som for eksempel kraft fra land eller hav-vind. Det er vanskelig å regne på effekten av dette, i og med at flere av utbyggingene som er vedtatt ikke har fått et slikt krav, men det vil ha en stor effekt.

Elektrifisering av Melkøya, Kårstø-terminalen og Mongstad-terminalen: Ved å elektrifisere disse tre terminalene vil man kunne kutte 600 000 mill. tonn co2 per terminal hvert år.

Elektrifisering av felt som er i drift: Det er et stort potensial for å elektrifisere felt som allerede er i drift. Troll B og C, Ekofisk og Sleipner-feltet er prosjekter som er utredet og som kan gjennomføres og som vil kutte opp mot 1,5 mill. tonn co2. i året.

Industrien

I 2018 hadde landbasert industri et utslipp på 12 mill. tonn co2. Størstedelen av utslippene kommer fra industriprosessene, ikke fossil energibruk noe som er utfordrende å erstatte.

I et land med fantastiske fornybare ressurser som Norge er det ingen grunn til at industriens energibruk skal være fossil. For et høykompetent land som Norge må satsing på nullutslippsløsninger være norsk industris konkurransefortrinn i en verden som skal løse klimaproblemet.

Hvordan få ned utslippene:

Karbonfangst- og lagring: Verden er avhengig av å lykkes med CO2-fangst og lagring for å få kuttet utslippene raskt nok og få utslippene til å bli nesten null. Det må tas en investeringsbeslutning for å få på plass to fullskalaprosjekter på sementfabrikken Norcem og på avfallsanlegget Klemtsrud i Oslo. Deretter må det utredes og innføres på flere avfallsanlegg slik som i Bergen og Trondheim og deretter Kristiansand og Stavanger. Dette vil på kort sikt kutte 700 000 tonn co2 på Norcem og 800 000 tonn co2 dersom det innføres i Oslo, Bergen og Trondheim. 

Fase inn trekull framfor fossilt kull i ferrosilisiumindustrien: Ferrosilisium og/eller silisium gir i dag utslipp på omlag 1,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter, i hovedsak utslipp fra kull og koks som reduksjonsmiddel. Staten må bidra med risikoavlastning og støtte til industriskala pilot- og fullskala demoanlegg til å utvikle et teknologiløp for norskprodusert trekull. F

Fase ut oljefyring i industrien: Det er mulig å kutte over 200 000 tonn co2 i året ved å fase ut oljefyring i industrien på samme måte som det er faset ut i bygg. Dersom det gis en frist til 2025, kombinert med en opptrapping på co2-avgift og øke miljøteknologiordningen for å sikre tilskudd til overgang kan dette kutte opp mot 300 000 tonn co2.

Hydrogen i metallproduksjon: Norge kan vise at det går an å erstatte kull med hydrogen i produksjonsprosessen av titandioksid. Dersom dette gjennomføres vil det kutte over 200 000 tonn co2 i året. Det må på plass en satsing på hydrogen, dette kan gjøres gjennom en co2-reduksjonsavtale med industrien.

Senke prosessutslipp: Ferrosilisium og/eller silisium gir i dag utslipp på omlag 1,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter, i hovedsak utslipp fra kull og koks som reduksjonsmiddel. Staten må bidra med risikoavlastning og støtte til industriskala pilot- og fullskala demoanlegg til å utvikle et teknologiløp for norskprodusert trekull. Redusert lystgassutslipp fra gjødselproduksjon kan også gi store utslippskutt, og Yara i Porsgrunn er kandidat for å få på plass co2-fangst og lagring.

Trafikk

Veitrafikk sto for 9 millioner tonn utslipp i 2018. Det er en liten nedgang i hovedsak på grunn av elektrifisering av personbilparken. Det er en trend som må fortsette og det må gjennomføres elektrifisering på flere områder som innenfor fiske, oppdrett, båter og tungtransport. Transportsektoren er den sektoren som er mest avhengig av fossil energi.

Hvordan få ned utslippene:

Redusere transportbehovet: God arealplanlegging reduserer transportbehovet og kan fremmes gjennom å forhandle frem bymiljøavtaler med byene og gjennom juridisk bindende planbestemmelser.

Styrke finansieringen til kollektivtransporten: Det trengs endrede prioriteringer i Nasjonal transportplan for en mer miljøvennlig transportsektor. I SVs forslag har man foreslått 50 milliarder kroner ekstra i kollektivtransportsatsing fram mot 2029 sammenlignet med regjeringens framlegg. Alle byområder med trengsel må få tilbud om en avtale. I de største byene skal staten støtte minst 70 prosent av alle store kollektivinvesteringer, mot at byene forplikter seg til miljøvennlig byutvikling.

Elektrifisering av bilparken: Det skal lages en opptrappingsplan for å nå målet om at 100 prosent av nybilsalg i 2025 skal være nullutslippsbiler. Det gjennomføres en målrettet plan for å vri kjøpsavgifter på kjøretøyer slik at målene om nullutslipp nås og etter hvert vurderes forbud mot nykjøp av fossile biler. Det må innføres nullutslippssoner i de store byene for å stimulere til nullutslipp, og stilles krav om nullutslipp i offentlige innkjøp slik som busser og ved utbygginger. Det må bygges ut ladeinfrastruktur for at dette skal være mulig i praksis, her må det på plass mer tilskudd fra Enova og Klimasats, og der dette ikke er tilstrekkelig må staten sikre infrastrukturen som et offentlig innkjøp på linje med ferjer. Det trengs en helhetlig infrastrukturplan fra Statens vegvesen, og et regelverk for prising av bruken av strømnettet som realiserer hurtigladeutbygging også i distriktsområder med ujevn bruk.

Nullutslipp i kollektivtrafikken: Elektrifisering av de gjenstående dieseltogene vil gi et gutt på 40 000 co2 tonn. Det må stilles krav i alle offentlige anbud fra fylker og kommuner om at det må leveres nullutslipp slik at det utvikles og settes i drift flere el-ferger, nullutslippshurtigbåter og bussanbudene blir nullutslipp og fossilfrie. Her må fylkene kompenseres økonomisk for risikoen ved innføring.

Jernbane fremfor motorveier og flytrafikk: I 2020 bruker vi 40,6 mrd. kroner på veiformål, og 22,6 mrd. kroner på jernbaneformål. Potensialet for overføring av veimilliarder vil avhenge av hvor mange planlagte veier som er overdimensjonerte, samt utbyggingstempoet for veier. I fergefri E39 vil fjordkrysningene aleine koste over 200 mrd. kroner. Ved å bygge ut høyhastighetsbaner mellom de store byene, og utvide kapasiteten til utlandet vil flytrafikken gå ned. Isolert vil bygging føre til økte klimagassutslipp, men sannsynligvis ikke mer enn de planlagte motorveiutbygging.  

Hindre vekst i flytrafikk: Værnes – Gardermoen var i 2018 en av Europas mest trafikkerte strekninger og nordmenn flyr mer enn nesten noen andre. Det er to måter å redusere utslipp fra fly på: fly mindre, og å redusere flyenes utslipp. Å kutte flytrafikken med 50 % vil kunne redusere utslippene med 600 000 tonn co2. Det må gjøres gjennom krav til nullutslipp og å endre avgifter slik at det blir dyrere å fly først og fremst for de som flyr mye der det i dag er alternative løsninger.

Økt bruk av avansert biodrivstoff uten avskogningsrisiko som en overgang: Vi skal sørge for at alt biodrivstoff som omsettes omfattes av bærekraftskriterier. Det betyr at det må stilles mye strengere krav til innblandingsgrad og til andel avansert biodrivstoff allerede fra juli 2020.

Land-strøm til skip i havn: Norske havner skal elektrifiseres. Bruk av landstrøm skal inn som vilkår i offentlige anbud og det skal stilles krav til cruisetrafikken og til supplyskip til oljeindustrien. Staten Enova skal støtte utbyggingene, og det skal gjennom Nasjonal transportplan lages en helhetlig infrastrukturplan for elektrifisering av havnene og settes av midler til elektrifisering av kysten.

Kutte utslippene i fiskeriflåten og oppdrett: Innføre av CO2-avgift uten refusjonsordning for fiskeflåten, med mulighet for næringen til å inngå avtale etter modell fra NOx-fondet for å gjennomføre reduksjoner i utslippene. Innbetalingen differensieres etter fartøystørrelse, og den minste delen av fiskeflåten favoriseres ved å øke fiskerfradraget. Kystfiskeflåten har et lavere utslipp per tonn fanget fisk enn tråleflåten, derfor er det viktig å prioritere denne delen av fiskeflåten. Oppdrettsnæringen kan full elektrifiseres ved å innføre av krav i konsesjoner, og avgiftsendringer og fjerne avgiftsfritak på anleggsdiesel. Dette kan kutte nesten 400 000 tonn co2 i året.

Jordbruk

De direkte klimautslippene i landbruket var på 4,4 mill. tonn Co2 i 2018. Landbruket har sammen med regjeringen forplikte seg til å kutte samlet 5 mill. tonn co2 i løpet av perioden. Utslippene kommer i hovedsak i form av prosessutslipp av metan fra husdyr og husdyrgjødsel, lystgass fra gjødsel og jord og CO2 fra dyrking av myr.

Stans i nydyrking av myr: Opprettholde forbudet mot nydyrking av myr.

Øke bruken av fangvekster: Ved å sette et mål om at 30 % areal skal brukes til fangvekster og mindre kunstgjødsel så kan vi oppnå et kutt på 100 000 mill. tonn. Det vil i hovedsak være basert på økte tilskudd.

Mindre matsvinn: Innføre lovregulering som minsker matsvinnet i varehandelen i tillegg til å utvikle bransjeavtaler for å hindre svinn. I tillegg foreslår vi å pålegge alle kommuner å innføre lovpålagt utsortering av matavfall. Matavfallet kan brukes til å produsere biogass.

Klimarådgiving på gårds-nivå: Følge opp jordbruksorganisasjonens forslag til klimaavtale for å sikre klimarådgivning. Slik kan man sikre økt karbonlagring i jord, mer effektiv gjødsling og bedre drenering. Gjødseltiltak alene vil følge av pålegg og kan kutte opp mot 80 000 tonn co2.

Omlegging av maskinpark: På lik linje med øvrig transport må også veigående maskiner som traktorer og andre landbruksmaskiner gjøres til nullutslipp. Det er regnet med i kuttene i transportsektoren.

Redusert forbruk av kjøtt: En reduksjon i forbruk av rødt kjøtt vil ha en stor effekt på klimagassutslippene, men krever en omlegging av norsk landbruk for å unngå tap av bruk. En slik reduksjon kan skje uavhengig av tiltak, men

Andre sektorer og overordnede tiltak

Gradvis opptrapping av CO2-avgiften i alle sektorer: Dette må gjøres for å bedre konkurransesituasjonen for fornybare alternativer. For privatpersoner kan dette kompenseres med andre tiltak eller kombineres med en utfasing.

Økt bruk av virkemidler som påvirker investeringskostnaden. Dette vil for eksempel være økte kjøpsavgifter på fossile løsninger, teknologikrav, eller investeringsstøtte for fornybare løsninger. Fordelen med virkemidler som retter seg mot investeringstidspunktet heller enn bruken/selve forurensingen, er at man ikke låser folk fast i en teknologi som får høye utslipp for samfunnet fremover.

Stille nullutslippskrav i offentlige anbud: Slik kan de beste miljøløsningene bli etterspurt i markedet, og være med på å utvikle norsk industri og konkurransekraft.

Styrke bruken av forurensingsloven: Bruke forurensingsloven i større grad for å drive frem bruken av best tilgjengelig teknolog.

Øke tilskuddene til virkemiddelapparatet: Øke tilskuddene til miljøteknologiordningen og Enova for å få gjennomført prosjekter som i dag ikke er lønnsomme og stimulere til ny teknologi.

Legge om virkemiddelene som i dag støtter opp om fossil industrien. (se mer under grønne virkemiddelapparat)

Klimaregnskap