Kapittel 10: Bygda 2.0 – en offensiv distriktspolitikk

Sterke distrikt

Sterke distrikter er viktig for Norges verdiskaping og beredskap, og en av nøklene for å lykkes med det grønne skiftet.

Bærekraftig bruk av naturressursene er avgjørende. Den globale miljøkrisa fører til at vann, jord og skog forsures, forpines eller ødelegges i et så stort tempo at grunnlag for næring og samfunn utfordres. Tilgangen til disse ressursene er allerede i store deler av verden et knapphetsgode. Bærekraftig forvaltning og høsting av våre biologiske ressurser er derfor nøkkelen til å klare å skape levedyktige samfunn.

Biosikkerhet blir stadig viktigere. Global oppvarming svekker alle samfunn som er avhengige av stor tilførsel av varer og tjenester for å overleve. For eksempel anslås matsikkerheten å svekkes vesentlig de neste tiårene. Vi må derfor øke produksjonen av mat på norsk jord og senke avhengigheten av import av mat og fôrråvarer i årene som kommer og gjøre samfunnet mest mulig selvforsynt. Ettersom Norges selvforsyningsprosent av jordbruksvarer er helt nede i 30 prosent i dag, i overkant av 40 % i et normalår, blant de laveste i Europa, er det grunn til bekymring.

Bioressurser som kilde til ny verdiskaping. Petroleumsøkonomiens nødvendige fall vil flytte oppmerksomheten bort fra ikke-fornybare kilder til bærekraftige og fornybare kilder til verdiskaping. Biologiske ressurser, i havet, jorda og skogen, kan skape mat, medisiner, byggematerialer og energi og slik bygge nye og sterke næringer.

I dag bygges de klassiske distriktsnæringene i Norge ned. Kystfiskeriene sentraliseres og flyttes over i større industribåter som høster mindre bærekraftig og som ikke høster av mindre, lokale ressurser. Distriktslandbruket bygges ned, og vi gjør oss stadig mer avhengig av importerte innsatsfaktorer for å overleve.

Ambisiøs distriktspolitikk en forutsetning. I Norge er de biologiske ressursene spredt, derfor må vi også bo spredt. Spredt bosetting er avgjørende for at våre spredte ressurser både høstes av og holdes i hevd. Det bør bo folk i husan skal vi skape nye næringer, bli selvforsynt, og nå klimamålene. Distriktspolitikken er en avgjørende del av løsninga for å skape et bærekraftig samfunn.

Vi må finne en løsning på hvordan vi kan snu sentraliseringen, og gjøre at folk kan ha gode steder å bo i hele landet. Det vil vi gjøre gjennom:

• En nærhetsreform av statlig virksomhet.
• Øke overføringene til kommunene.
• Tiltak for å ta havet tilbake og jorda i bruk.
• Sørge for 5G i hele landet.

Den ambisiøse distriktspolitikkens fall

Historisk har det vært bred politisk enighet i Norge om hovedmålsettingene for distrikts- og regionalpolitikken. Dette gjelder selv om det har vært uenighet om innholdet i politikken, og i tolkningen av målene mellom ulike regjeringer. Målsettingene har vært knyttet til to mål:

• Bosettingsmålet: opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret
• Levekårsmålet: likeverdige levekår i hele landet

Målene griper inn i hverandre. Fraflyttings- og pressområder opplever redusert velferd, direkte eller indirekte. Levekår og tilgang på tjenester og utdanning der en bor, avgjør ofte om folk blir eller flytter.

Målene har vært sentrale i utviklingen av den norske velferdsmodellen.

Levekårsmålet har tidligere vært bygget på at alle kommuner skal ha tilnærmede like levevilkår. Etter krigen og utover 70-tallet kom det en kraftig utbygging hvor kommunene ble en motor i velferdsstaten og sysselsetting. Med etter hvert slo det inn en utvikling med sterkere moderasjon, og etter hvert en styrket rettighetslinje for individer. Det har gjort at det er et større grad et gap mellom krav og budsjett. Dette har gjort at kommuner som sliter med fraflytting og lav grav av sentralitet har tapt mest. Dette har en selvforsterkende effekt.

I dag er forskjellene mellom kommuner i levekår økende, og målet om likeverdige levekår i hele landet er under press. Utviklingen forsterker sentraliseringen. Status for bosettingsmålet i dag er høyst uklar. Målsettingen om å «bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret» blitt gjentatt i ulike varianter av vekslende regjeringer siden 70-tallet. Siden den tid har vi sett en eksplosiv sentralisering.

Mens bosettingsmålet i tidlig fase var konkretisert i retning av å opprettholde folketallet på kommunenivå eller på bolig-, arbeidsmarkeds- og serviceregionnivå, flyttet ambisjonen seg på tidlig 2000-tall til vekst i alle landsdeler. Og i dag har vi en regjering som ikke har en ambisjon på området overhodet.  Det er stor forskjell på å opprettholde folketallet på henholdsvis kommunenivå, regionnivå og landsdelsnivå.

Situasjonen i dag

De siste tjue – tretti årene har vi hatt den sterkeste sentraliseringen i norsk historie, ifølge Terje Wessel, som står bak bokverket Det norske samfunn.

Den pågående sentraliseringen kan enten bety at distriktspolitikken har vært ineffektiv, eller at det er så sterke drivkrefter bak sentraliseringen at den er krevende å stoppe. Er sentraliseringen en uunngåelig prosess, eller kan det stoppes politisk?

Tall fra SSB kan gi oss svar. Figur 6 og 7 viser hhv utviklingen i folketall mellom kommunene inn etter grad av sentralitet og utviklingen i antall arbeidsplasser etter grad av sentralitet. 

Arbeidsplassutviklingen er en av de viktigste driverne for flytting mellom steder. Denne viser at arbeidsplassveksten i sentrale strøk har vært større enn veksten i mindre sentrale strøk.

Der det er stor økning i arbeidsplasser er det også vekst i folketall, og motsatt. Det er selvsagt andre faktorer som her spiller inn, men dette anses som blant de mest sentrale.

Sentraliseringen de siste tre år har dessuten vært kraftigere enn hva SSB selv har klart å framskrive. SSBs befolkningsframskriving for perioden 2018 til 2030, publisert i 2016 (hovedalternativet), viste at det ville være nedgang i befolkningen i 153 av kommuner med lavest grad av sentralitet allerede første år, i 2018. Men fasiten ble 226 kommuner. Framskrivingene til SSB undervurderte effekten av sentraliseringspolitikken kraftig. Hva er det som skjer?

De mest sentrale kommunene har hatt en vekst på 33 prosent i antall offentlige arbeidsplasser siden 2000, mens de minst sentrale har hatt en nedgang på 1,4 prosent. Kanskje enda mer interessant, de siste tre årene har sentraliseringen i næringslivet stått på stedet hvil mens det er offentlig sektor som fører an. Innen det offentlige viser Telemarksforsknings analyser at det er spesielt staten som har sentralisert mest de senere år.

Det er altså ikke næringslivet som er drivkraft i sentraliseringen senere år, men offentlig sektor. Dette funnet får Telemarksforskning til å konkludere med følgende:

«I de siste tre årene har det altså̊ vært en sterkere sentralisering av antall offentlige arbeidsplasser enn tidligere, mens det faktisk har vært en viss desentralisering av antall arbeidsplasser i næringslivet.» (side 10, Telemarksforskning)

De viktigste arbeidsplassene i distriktskommunene innen privat sektor er fiskeri og havbruk, landbruk og næringsmiddel. Disse står for hhv ni og seks ganger større andel av samlet sysselsetting i de minst sentrale kommunene enn landsgjennomsnittet. I offentlig sektor står kommunal virksomhet for en vesentlig høyere andel av sysselsettingen sammenlignet med snittet (side 9, Telemarksforskning).

Oppsummering:

• Regjeringens sentraliseringspolitikk fungerer. Sentraliseringen innen skole, helse, politi, NAV, skatt, forvaltning, høyere utdanning, for å nevne noen områder, har sørget for en av de sterkeste sentraliseringsperiodene i nyere norsk historie. Skal sentraliseringen snus må sentraliseringen av offentlig sektor snus.
• Fiskeri, havbruk og landbruk og næringsmiddelindustri er sentrale som distriktsnæringer. Positiv utvikling innen disse forklarer nesten alene den positive utviklingen vi ser i noen distriktskommuner. Skal dette forsterkes må disse næringene løftes.

Vi må altså både snu den offentlige flyttestrømmen i arbeidsplasser, og samtidig satse på de sterke distriktsnæringene.

Teknologiens betydning

Ny teknologi vil bli definerende for utviklingen av samfunnet generelt. De delene av landet som tar del i den nye teknologiske utviklingen, i form av ny infrastruktur og kompetanse, vil ligge et hestehode foran alle andre. Disse delene av landet vil kunne ta i bruk nye løsninger, enten det er innen helse, industri, forvaltning eller mobile løsninger.

Motsatt, de delene av landet som frakobles den teknologiske utviklingen vil omsider kobles av samfunnsutviklingen. For eksempel antas det at helsevesenet vil bli «vinnere» i møte med 5G. Med andre ord vil ulikhet i teknologi kunne utfordre retten til likeverdig velferdstilbud.

Digitaliseringen og automatiseringen er en revolusjon som kan sidestilles med den gangen elektrisiteten kom. Forskjellen er at denne kommer med en mye høyere hastighet enn de foregående.

I tidligere tider var de store investeringer innen ny teknologi og infrastruktur en samfunnsoppgave. Både elektrifiseringen og telefoni ble ansett for å være infrastruktur som hele landet skulle ta del i. Derfor ble den utbygd etter behov, ikke etterspørsel. Privatiseringen av Televerket og mobiltelefoni har forandret dette. Neste generasjon mobiltelefonteknologi (5G) er en slik definerende ny teknologi – men denne vil ikke bli bygd ut til hele landet. Det er rett og slett ikke befolkningstetthet nok til det. På den annen side bygges det ut i dag tre ulike, konkurrerende nett i Oslo. Antakeligvis ikke 5G noensinne komme til de minst sentrale kommunene – kanskje til og med ikke til mellomstore byregioner med denne måten å tenke på. Det er også store interne forskjeller i byregionene om tilgang på fiber noe som også følger klasseskillene. Denne type infrastruktur må bygges ut på bakgrunn av fellesskapets behov og ikke kun av etterspørsel.

Forslag

• Nærhetsreform. For å snu sentraliseringen av offentlige tjenester vil vi gjennomføre en nærhetsreform, hvor målet er at beslutninger flyttes så nærme folk som mulig og det skal være en tilstedeværelse så nært folk som mulig. Statlige etater skal være tilstede i hele landet, og i større grad ta utgangspunkt i stedenes og regionenes særegenheter. Dette innebærer å endre målene til statlige institusjoner slik som Posten, utdanningsinstitusjoner, politi og domstoler, Innovasjon Norge og ulike tilsyn slik at det å sikre tilstedeværelse og kontakt med befolkningen blir et viktig mål. Vi må også se på inntektssystemet for kommunene for å bygge opp om formålet om likere levevilkår og spredt bosetting, og sørge for en sterkere kommuneøkonomi.

• Ta havet tilbake og jord i bruk. For å skape en bærekraftig og fremtidsrettet utvikling av vårt land vil derfor SV ta havet tilbake til kystsamfunnene, og ta våre spredte jordressurser i bruk igjen. Slik vil vi både ta vare på våre naturressurser for framtida og samtidig bli mer selvforsynt i en tid med urolig miljø og økt konfliktnivå globalt.
  •  Øk selvforsyningsgraden, korrigert for importerte fôrråvarer, til 50 pst. innen utløpet av 2026.
  • Øk produksjon av korn og andre grønnsaker på norsk jord. Ingen matjord skal ligge brakk, og vern av matjord bør grunnlovsfestes.
  • Øk kraftfôrprisen for å redusere importen av kraftfôr og stimulere til bruk av tilgjengelig beiteareal.
  • Grunnlovsfeste at folket skal eie fiskeriressursene. Kvoter skal fordeles fra trål til kyst, og en større andel av råstoffet skal bearbeides i Norge.
  • Rekrutter ungdom til fiskeri og landbruk

• 5G til hele landet. Etablere en nasjonal storsatsing med arbeidstittel «bygda 2.0.» hvor målet er at distriktene skal prioriteres i utbygging av ny digital infrastruktur. I første omgang omfatter det å bygge ut 5G i hele landet, og sikre at alle får tilgang til fiber. Det er i dag enorme forskjeller, også klasseforskjeller mellom hvem som har tilgang og ikke. I krisetider som korona-krisen merkes dette godt og kan avgjøre hvilke bedrifter som kan fungere og ikke.