Norge står overfor tre varige kriser. Sammen med resten av verden står vi overfor en global klimakrise, som vi skal gjøre vår del for å bekjempe. I tillegg står vi, som et oljeavhengig land i en verden som skal slutte med olje, overfor en økonomisk krise dersom vi ikke skaper nye næringer å leve av. Og vi har en ulikhetskrise, der de økonomiske forskjellene i Norge er økende.
En Grønn ny deal er en plan for hvordan Norge skal løse disse tre krisene samtidig. Vi skal møte klimaproblemene og samtidig bygge ny industri, kutte klimagassutslipp og få et samfunn med mindre ulikhet. Vi skal kutte, bygge og dele.
Hvor er vi?
Norsk klimapolitikk har feilet.
Det norske samfunnet er fremdeles svært avhengig av fossil energi. Vi har ikke klart å redusere våre klimagassutslipp til under 1990-nivå på tross av at dette har vært et klart mål i flere tiår. Samtidig begynner vi i Norge å merke de sosiale og økonomiske konsekvensene av klimaendringene på kroppen. Tørkesommeren 2018 var et sterkt vitnesbyrd på at også Norge er svært sårbare for selv mindre endringer i klimaet. Vi trenger en betydelig forsterking av klimapolitikken i årene som kommer for å unngå dramatiske konsekvenser både nasjonalt og globalt.
Norsk industripolitikk har feilet.
Olje- og gassnæringen er vår største eksportindustri, og står for en stor andel av vårt nasjonalprodukt. Petroleumssektoren har gitt oss høye inntekter og mange direkte og indirekte arbeidsplasser. Ca. 200 000 arbeidsplasser er tilknyttet petroleumssektoren i dag. Men den øvrige industrien i landet har blitt nedprioritert. Industriens andel av fastlands-BNP har hatt en fallende trend de siste tiårene – fra ca. 22 prosent i 1970 til ca. 8 prosent i dag. Industri er av stor betydning for nasjonens velstand, ved å gi landet eksportinntekter, og for høyproduktivitetsmodellen i den norske økonomien. Vi burde nå hatt en sterk økning i industri som ikke er relatert til olje og gass for å være bedre stilt når etterspørselen etter olje går ned.
Likevel skjer det motsatte. Norsk økonomi er stadig mer oljeavhengig og dermed prisgitt utviklingen i et marked som vi vet tilhører fortiden. For at industriell verdiskaping skal kunne fortsette i Norge etter petroleumsalderen, må nye industrinæringer utvikles så snart som mulig – og den må reises på skuldrene av den kompetansen og leverandørindustrien vi har i dag. I industripolitikken må staten ta langsiktig risiko og gå foran og skape nye markeder. Den dominerende ideen om næringsnøytralitet, en passiv stat og markedets fortreffelighet svarer ikke på situasjonen vi står overfor.
Norsk fordelingspolitikk har feilet.
De økonomiske forskjellene i landet har økt kraftig de siste tiårene. De som tjener aller mest i samfunnet har økt sine inntekter langt mer enn resten av befolkningen. Flere av dem med minst inntekt faller i fra, og over 100 000 barn vokser nå opp i fattige familier. Vi ser store utfordringer i arbeidsmarkedet, hvor de med lavest lønn knapt har fått inntektsvekst det siste tiåret og mange sliter med å få fast jobb med hel stilling. Sosial dumping har blitt mer vanlig i flere bransjer. Det blir stadig vanskeligere for unge å kjøpe seg bolig. De som kommer seg inn i boligmarkedet, er ofte avhengig av å ha foreldre med økonomi til å hjelpe til.
De tre krisene skyldes flere tiår med en politikk som har vært basert på å fremme kortsiktige økonomiske interesser for noen få, på bekostning av de mange, og på bekostning av klima og miljø. Det økonomiske systemet og den rådende ideologi slik vi kjenner dem, har nå kommet til bristepunktet. Fra nå av er det bare verdiskaping innen naturens tålegrenser, og en politikk basert på langsiktighet og rettferdighet, som kan ha livets rett. Målet er mest mulig velferd til flest mulig, innen naturens tålegrenser – ikke høyest mulig økonomisk vekst, til særlig berikelse for de få på toppen.
Det er nødvendig med en dramatisk nedgang i klimagassutslippene hvis vi skal stoppe oppvarmingen av jorda. Klimatrusselen er en eksistensiell trussel mot alle, men den rammer ulikt. De som må betale den høyeste prisen i form av svekkede levevilkår, er ikke de samme som de som har tjent stort på å forurense billig eller gratis. Som petroleumsnasjon har Norge et særskilt ansvar for å bidra til en rettferdig klimaomstilling. Med vår industrielle kompetanse og fornybare energi har vi også en unik mulighet til å gå foran i den globale omstillingen. Det vil være både solidarisk og økonomisk fornuftig. De politiske løsningene på problemene må bygges demokratisk, nedenfra. Alle må være inkludert i løsningene og i samfunnet vi skal skape.
Omstillingen må skje på folks premisser, ikke på premissene til de de som har makt og penger. Det må skje på bakgrunn av et godt organisert arbeidsliv, og det må sikres at arbeidsfolk vinner på omstillingen. Organisasjonsgraden må økes, norske lønns- og arbeidsvilkår må styrkes. Vi trenger politikk som sørger for at arbeid, kapital og sivilsamfunn jobber sammen for grønn omstilling.
En Grønn ny deal for Norge skal nå følgende mål:
- Redusere de nasjonale klimautslippene med 60% innen 2030, og sikre naturmangfoldet.
- Skape flere hundre tusen nye arbeidsplasser.
- Redusere forskjellene, og styrke velferden.
Tiden er nå
I tillegg til de tre varige krisene, står vi nå midt i en midlertidig, men akutt, krise: en altomfattende pandemi vi ennå ikke aner omfanget eller konsekvensene av. Mange vil stå uten jobb, mange vil bli syke, noen vil dø, og det normale samfunnslivet har blitt satt på vent. Samtidig med pandemien ble norsk industri rammet av et oljeprisfall. Det har gjort fremtidsutsiktene enda mer usikre for norsk næringsliv og sysselsetting; det har gjort det mer påtrengende å gjøre noe raskt. Vi må sikre at vi står bedre rustet til å håndtere omstillingen etter pandemien enn vi gjorde før.
Dersom samfunnet ikke gjør noe nå, vil vi oppleve industridød. Vi må sørge for at den kompetansen våre arbeidsfolk og vårt næringsliv har, som er nødvendig for et grønt skifte, fortsatt vil være der på den andre siden av krisen. Staten må ta styring og satse på industrien. Dette vil sette oss i stand til å takle både den akutte pandemien og den langsiktige klimakrisen. Motkonjunkturpolitikken må stimulere til fremtidsrettet aktivitet i økonomien. Vi har et stort økonomisk handlingsrom som må fylles med målrettet grønn næringspolitikk for fremtiden, og tiden for å gjøre det er nå. Ellers forspiller det norske samfunnet en stor mulighet.
I den krisa vi står i nå, ser vi at det er statens koordinerende evne og handlekraft som evner å skape den tryggheten som er nødvendig for å sikre en vei ut av krisa. Dette gir oss lærdommer å bygge videre på. Statlig styring må brukes til å styrke industrien og legge til rette for grønn omstilling.
Vi må derfor ha en Grønn ny deal for å takle både den akutte krisen og de langsiktige krisene. En politisk plan innenfor mange ulike områder i samfunnet som skal sikre nok investeringer i en grønn omstilling, nødvendig om stilling for å få ned klimagassutslippene, og rettferdighet for alle. Vi skal bygge opp industri og infrastruktur, vi skal kutte klimagassutslipp og vi skal dele godene i samfunnet.
Planen
Grønn ny deal består av politiske planer, ambisjoner og visjoner på mange ulike felt. Alle delene inneholder konkrete politiske tiltak som skal bidra til å kutte nok klimagassutslipp, samtidig som vi sikrer rettferdig fordeling og et grønt næringsliv. Dette dokumentet er delt inn i kapitler som tar for seg de ulike delene av planen, i følgende rekkefølge:
Sett pengene i arbeid for klima: Skal vi finansiere det grønne skiftet, må pengene settes i arbeid for klima og miljø. Økonomien i dag er preget av for mye spekulasjon og investeringer som har uheldige sosiale og miljømessige konsekvenser – som eiendom og forurensende næringsvirksomhet. Skal vi skaffe pengene som må til for en storstilt omstilling, så kan det ikke lenger være mer forlokkende å investere i eiendom i byene enn i grønn industri. Den private kapitalen i bank og finans må vris i retning av grønne investeringer, for å sikre en effektiv ressurs av samfunnets ressurser på de store utfordringene.
Gjennom politikk må vi regulere bank- og finansvesenet gjennom krav og standarder slik at det blir dyrere å kanalisere penger til kontraproduktive investeringer. Sentralbanken må få i oppgave å jobbe for en bærekraftig økonomi og bekjempe klimarisiko. En grønn statlig investeringsbank kan bidra til å styre kreditten langsiktig og i riktig retning.
Vri statens innkjøp og virkemidler i grønn retning: Hele virkemiddelapparatet til staten – institusjoner som gir støtte og lån til næringsutvikling – må vris i retning av grønn omstilling. Staten skal ikke sponse forurensende aktivitet. Statsbudsjettets kroner må prioriteres til grønn næringsutvikling, og de mest klimarettede delene av virkemiddelapparatet må styrkes. Det bidrar til at knappe ressursene både i samfunnsøkonomien og i det offentliges finanser kanaliseres dit samfunnet trenger dem mest.
Nye industrisatsinger: Et styrende prinsipp for GND er å bygge opp nye næringer som skal ta over for olje- og gassnæringen samtidig som vi reduserer utslipp. Arbeidet må gjøres før oppdragene i oljeindustrien blir borte. Kompetansen i verft og oljeservice må ha nye områder å overføres til, blant annet ved et skifte fra å bygge oljeplattformer til å for eksempel bygge havvindmøller.
Vi vil ha en klar strategi for hvilken rolle det offentlige skal ha, i form av strategiske satsinger, investeringer og eierskap. Uten en aktiv og investerende stat blir det intet grønt skifte. Vi vil satse strategisk på flytende havvind, karbonfangst og -lagring, grønn maritim næring, bærekraftig oppdrett og bioindustri, samt grønn hydrogen.
Grønn transport for framtiden: Transport står for rundt en tredel av alle utslippene i Norge, og det må derfor kuttes mye i denne sektoren. Den teknologiske utviklingen vil bringe nye muligheter og løsninger i transportsektoren. Det vil derfor være en risiko forbundet med hvilke transportløsninger vi satser på i fremtiden. Samtidig som vi skal redusere utslipp, vil utbygging av fremtidsrettet infrastruktur føre til utslipp i seg selv.
Utslipp fra fly er økende, og nordmenn flyr mye. Vi vil ha en målrettet politikk som først reduserer unødvendige flyvninger av luksuskarakter gjennom progressive avgifter på flyreiser, samtidig som nødvendige flyreiser i distriktene skjermes mest mulig.
Vi vil satse på høyhastighetstog mellom de store byene, og bygge Nord-Norge-banen. Det vil gi utslipp under bygging, men gi oss en moderne og klimavennlig infrastruktur som kan konkurrere med fly. Samtidig vil vi satse på elfly på kortbanenettet. Det er nødvendig å fortsette elektrifiseringen av bilparken, med et mål om å kutte 90 % av alle utslipp fra veisektoren innen 2030.
Null utslipp til havs: Norge er først og fremst et havland. Gjennom hele vår historie som nasjon har havnæringene vært bærebjelken for verdiskaping og inntekter, fra tørrfisken på 1000-tallet til olja på 2000-tallet. Samlet står havnæringene i dag for majoriteten av verdiskapingen i landet. For Norges del handler det grønne skiftet derfor mye om å gjøre havnæringene bærekraftige og utslippsfrie. Og Norge er kanskje det landet som har de beste forutsetninger for å utvikle løsningene som får det til.
Vi vil redusere utslipp fra innenriks sjøfart, fiske og havbruk med 60% innen 2030 og 100% innen 2040. Norskekysten skal bli et laboratorium for nullutslipps skipsfart. Vi foreslår en rekke tiltak for flåtefornyelse, havneutvikling og industrielle satsinger tilknyttet havet. Samtidig må vi sikre norske lønns- og arbeidsvilkår i norske farvann.
Elektrifiser Norge: For å bekjempe klimakrisen må Norge ha som mål å fjerne all bruk av fossil energi, og bli et nullutslippssamfunn. Vi vil ha full elektrifisering av landet så snart som mulig. Selv om elektrisiteten som produseres i Norge i all hovedsak er fornybar, utgjør fossil energi halvparten av energien som forbrukes totalt i Norge. En full elektrifisering vil nesten halvere klimagassutslippene i Norge fra dagens nivå, i tillegg til å senke det totale energiforbruket dramatisk. Det innebærer store tiltak gjennom å kreve elektrifisering i offentlige anskaffelser, forby oljefyring og bygge ut ladeinfrastruktur, stille strenge krav i offentlige bygg til energieffektivisering og sette i gang store effektiviseringsprosjekter gjennom støtte til enkeltpersoner og mulighet til å ta opp energilån og gjennomføre områdesatsninger.
For å erstatte all fossil energi er det nødvendig å bygge ut mer fornybar energi. Ett grep er å oppgradere eksisterende vannkraftverk ved hjelp av skatteendringer som gjør prosjekter som i dag ikke er lønnsomme, lønnsomme. Vi trenger videre en storstilt satsing på utbygging av flytende havvind. Samtidig bør vi bygge ut noe mer vindkraft på land, men innenfor strenge kriterier for naturvern og hensyn til friluft, urfolks rettigheter og lokalbefolkningens ønsker.
Arbeid og kompetanse for fremtiden: Alle skal ha jobb, og jobbene skal være så klimavennlige som mulige. En styrt omstilling fra petroleumsalderen fordrer en ambisiøs og planmessig omstilling for arbeidsplasser, kompetanse og teknologi for de neste årene. Det er bare en av flere store endringer som arbeidslivet står midt i. Det må på plass et kompetanseløft i alle sektorene.
Det er viktigere nå enn før å øke organisasjonsgraden, og holde på tariffavtalene som er forhandlet frem. I leverandørindustrien kan en omlegging også skape større sikkerhet for oppdrag enn det petroleumsindustrien har kunnet tilby.
Vi vil ha en klimajobbgaranti, styrke praktisk utdanning og fagskolene, og satse på desentralisert utdanning. Vi trenger en kompetansereform, hvor det inngås et trepartssamarbeid om en fondsløsning for å finansiere etter- og videreutdanning.
En sirkulær økonomi: I dag lever vi i en lineær økonomi. Vi henter ut jordens mineraler, metaller, biomasse og fossile brennstoff, omgjør dem til produkter som selges til konsumenter, som siden kastes. Kun ni prosent av verdens ressurser blir gjenbrukt.
SV vil satse på en sirkulær økonomi – på vedlikehold, reparasjon, lengre varighet, restaurasjon, deling og bytting. Satsingen må skje langs to akser: 1) Gjenbruk, som vil si å bruke ressurser lengre og om igjen. 2) Sambruk, som vil si å dele mer på varer og gjenstander gjennom sameie og delingstjenester. Det krever endringer i regulering av kjøp og salg av gjenstander, satsing på nye fag, og at det gis insentiver til flere måter å eie sammen på.
Distriktspolitikk: Vi bor spredt i dette landet, og mange arbeidsplasser er knyttet til at vi bruker og foredler naturressursene våre. Sterke distrikter er viktig for at vi fortsatt skal være et land med små forskjeller, trygg velferd og likhet mellom folk. Det er også avgjørende for vår verdiskaping og beredskap, og en av nøklene for å lykkes med det grønne skiftet. Derfor vil vi ha tre hovedgrep: vi vil ha en nærhetsreform for statlig organisering, jorda og havet må tas mer i bruk både som verdiskapning og til beredskapen og, og det må på plass 5G i hele landet.
En rettferdig klimapolitikk: Målet med Grønn ny deal er å sikre alle et godt miljø og et bedre liv. Det innebærer at politikken totalt må sikre omfordeling, både økonomisk og geografisk. Selv om fossilindustrien har det største ansvaret for utslipp av klimagasser, må alle være med å bidra om vi skal komme til null. For å sikre en radikal klimapolitikk må vi sikre at det ikke er de nederst på stigen som får merke tiltakene hardest på kroppen.
Det er derfor et gjennomgående premiss at vi må ta sosiale hensyn i klimatiltak der det er mulig. Vi ønsker i større grad å bruke virkemidler som regulering og forbud/påbud, i stedet for kun prising og avgifter for å unngå at reduksjon av utslipp kun er noe de rikeste kun kan kjøpe seg unna. Vi vil sørge for en økonomisk politikk som gir en grønn folkebonus hvor de som tjener minst, totalt sett kommer bedre ut av det økonomisk.
En ny oljepolitikk: De siste årene har det vært høy aktivitet på norsk sokkel med økt antall lete- og produksjonsbrønner i tillegg til økte investeringer. Ved inngangen til 2020 er det rekordmange felt i produksjon på norsk sokkel. Oljeproduksjonen på norsk sokkel har falt siden den nådde toppen i etterkant av årtusenskiftet, men har hatt en utflating på 2010-tallet. Skal det gjøres mulig å satse på nye grønne næringer, så kan ikke investeringsveksten i olje fortsette. (Notatet er dessverre ikke ferdig så tiltak og notat vil komme)
Internasjonal solidaritet: En Grønn ny deal kan ikke begrenses til Norges grenser. Vi må også ta ansvar for Norges historiske utslipp og at vi på bakgrunn av eksport av forurensende olje har opparbeidet oss en stor formue i form av Oljefondet.
Det er nødvendig at det internasjonale samfunnet støtter for å prioritere fornybar energi fremfor ny utbygging av kull og annen fossil kraftforsyning. Norge kan bidra her gjennom å opprette et fond for å erstatte fossil energi. Handelspolitikken må gjennomgående ta hensyn til miljø og klima, og vi må bidra med midler til å ta vare på urørt natur i andre land.
Hvordan finansierer vi Grønn ny deal? Klimakatastrofen har så alvorlige konsekvenser at samfunnet må bruke så mye ressurser som nødvendig for å unngå den. Vi har ikke råd til å la være. Både offentlige penger (statsbudsjettet) og privat kapital må i størst mulig grad innrettes mot grønn omstilling, og bort fra gårsdagens fossile løsninger. Det innebærer spørsmål om både prioriteringer og omfang. I dette kapitlet foreslås forskjellige løsninger for offentlig finansiering av tiltakene i GND.
10 år med utslippskutt – et klimabudsjett: Vi legger også fram et klimabudsjett for de neste ti årene. Den har en oversikt over nødvendige kutt i ulike sektorer, hvilke kutt som kan forventes av øvrige tiltak i notatene i denne rapporten og generelle klimatiltak slik som innkjøp i offentlig sektor, økt CO2-avgift og forsterking av forurensingsloven.
Del dette 
