President,
Norge trenger et nytt flertall som reduserer den urettferdige økonomiske ulikheten, som bekjemper fattigdom , og som faktisk tar tak i klimaendringene og får utslippene ned.
Vi trenger et nytt flertall som løser de virkelige problemene i Norge. Som jobber for de som sitter nederst ved bordet. Som omfordeler rikdom, slik at alle kan leve anstendig, og ha muligheten til å følge sine drømmer. Som innser alvoret i de menneskeskapte klimaendringene. Som bekjemper arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, i stedet for å legge til rette for det. Som er mer opptatt av å lykkes med god integrering, framfor å tøffe seg på TV.
Flertallet vi har nå, virker mer opptatt av å løse problemer seg i mellom enn å løse problemer for folk flest.
Så lenge dette flertallet får styre, forandres Norge til et mer delt og mer urettferdig samfunn. Mange tusen flere mennesker jobber nå i midlertidighet, som følge av regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven. Dette er mennesker som ikke vet hvor de jobber, eller om de i det hele tatt har en jobb, om et år, eller til og med om en måned. Dette er mennesker som bare kan glemme å få lån til å kjøpe sin egen bolig, og etablere seg.
Det er det for øvrig stadig flere som kan glemme, president. Boligprisene vokser i et tempo som gjør det klart for alle at vi har et ødelagt boligmarked. Nær sagt alle økonomer som deltar i den norske, offentlige samtalen oppfordrer til å flytte skatt fra arbeid til eiendom. Det vil fungere omfordelende, og dempe prispresset. OECD oppfordrer til det samme. IMF anslo allerede i juni at det norske boligmarkedet var 40 prosent overpriset. Flertallet sitter og ser på, mens titusener stenges ute av den norske drømmen og klasseskiller sementeres. De har vært mest opptatt med sine egne samlivsproblemer i det borgerlige samarbeidet.
For en skulle jo tro, president, at når en bruker så lang tid på budsjettforhandlingene at de fleste spurte seg om vi i det hele tatt kom til å ha en regjering ved utgangen av denne debatten. Når en forhandler så høylytt at selv partiledere på radio utbasunerer: «Vi holder hverandre bare for narr». Når en forhandler så treigt, og det er så vanskelig å komme til enighet at begge samarbeidspartiene bryter. Da skulle en jo tro at det lå noen virkelige politiske gevinster i å luske tilbake til statsministeren og gjøre en avtale likevel.
Det trodde i hvert fall jeg, da jeg så at de borgerlige partiene hadde kommet til enighet. Her måtte det jo ligge noen betydelige innrømmelser.
Kanskje man fikk rettet opp i kuttene som rammer multihandikappede og trafikkskadde?
Nei, det har ikke Venstre og Krf prioritert.
Kanskje de fikk gjort noe med den nye skatten som er innført på sluttavtaler?
Nei, det har de ikke prioritert.
Kanskje betaler de for flere plasser for varig tilrettelagt arbeid?
Nei, det har de ikke prioritert.
Kanskje gjør de noe med de smålige kuttene i fri rettshjelp?
Nei, det har de ikke prioritert.
Men da skulle en i hvert fall tro at de fikk gjort noe med egenandelene for fysioterapi, som rammer mange nordmenn med kroniske sykdommer?
Nei, det har de ikke prioritert.
Hva da, med det svært omstridte kuttet i barnetillegget for uføre forsørgere? Kuttet som V og Krf tidligere har tatt æren for å liksom «redde», før det viste seg at tusenvis av familier fratas tusenvis av kroner likevel?
Nei. Det prioriterer de ikke.
De messer derimot ordet «arbeidslinje» ved enhver tenkelig anledning, spesielt når det er snakk om kronisk syke forsørgere, eller folk som har slitt ut kroppen sin i arbeidslivet.
Det flertallet derimot prioriterer, er en flere hundre millioner kroners økning i kontantstøtta!
Den samme gjengen som det siste året har fratatt 367 familier 29 000 kroner hver i snitt, 29 000 kroner i kutt til uføre forsørgere der altså, mens de retter pengefingeren og sier «det skal lønne seg å jobbe» – de bestemmer seg ikke bare for å utvide dette kuttet til å ramme 4 500 barn – de bruker samtidig nesten 300 millioner kroner på å betale friske foreldre penger for å ikke jobbe!
Det har de råd til. Folk som må slutte i jobben må betale. Kronisk syke mennesker som trenger fysioterapi, må betale. De som trenger fri rettshjelp, må betale. De som ikke kommer seg inn på boligmarkedet, skal betale. De uføre foreldrene må betale. Men friske mennesker skal få penger for å være hjemme. Hilsen integrerings-Frp. Hilsen likestillings-Venstre.
Med dette i bakhodet, skulle en jo tro at dette budsjettet må ha noen andre helt avgjørende kvaliteter. At stridens kjerne mellom Venstre, Krf og regjeringen ikke var å hjelpe de som trenger det mest, har vi fått godt dokumentert. Stridens kjerne var klima.
Jeg er blant de som ga Venstre ros for å stå på krava og bryte forhandlingene, når det viste seg at Høyre og Frp ikke var villige til å ta klimakutt på alvor. Menneskeheten har dårlig tid. Det er vår generasjon som i all framtid vil bli dømt på om vi greide å stoppe katastrofen, eller ikke. De tre store fossilpartiene i Norge har ikke imponert i sin innsats så langt. Vi trenger miljøpartier som setter hardt mot hardt. Og som til og med er villige til å felle en regjering, om det må til.
Så det er ærlig talt ganske tungt å begripe, president, at det samme Venstre som var villige til å risikere regjeringskrise forrige uke, i dag støtter et klimabudsjett som i følge Cicero fører til mindre klimakutt enn det Arbeiderpartiets budsjett legger opp til!
Det her er det motsatte av klimapolitikk, president. Det er helt greit å si «vi fikk ikke til nok. Dette var så langt vi kom». Både SV, Venstre og Krf vet hvordan det er å måtte samarbeide med partier som mangler ambisjoner på klimaområdet. Men om Erna Solberg og Siv Jensen kommer og tilbyr en gris av et budsjett, så trenger jo ikke Venstre å entusiastisk begynne å sminke grisen!
Nå skryter Venstre av et såkalt grønt skatteskifte på 5,3 milliarder kroner. Denne summen forutsetter at du legger økninga i co2-avgift, og den like store reduksjonen i veibruksavgift. Summen er altså egentlig null, men i Venstre-land blir dette et «grønt skatteskifte» på flere hundre millioner kroner.
Nå skryter Venstre av 260 000 tonn klimagassutslipp som allerede er vedtatt av Enova, og som altså ville funnet sted uansett hvem Siv Jensen inngikk budsjettavtale med, om det så var en samlet kullindustri og alle verdens regnskoghoggere.
Nå skryter Venstre av at elbilfordeler gir 65 000 tonn co2-kutt. Som ble beregnet lenge før budsjettforhandlingene var over.
Det eneste som mangler er at Venstre i pressemeldinga si tar æra for at en grønn kandidat vant presidentvalget i Østerrike i går.
President, samarbeidspartiene har tatt et valg. De har valgt egen forfengelighet framfor reelle kutt i klimagassutslipp. De har valgt å holde sammen, framfor å gjøre noe med økende ulikhet, med boligpriser ute av kontroll, og med økende barnefattigdom.
Krf ender dermed opp med å kutte nye tusenlapper i budsjettene til familier med uføre forsørgere.
Venstre ender opp med å støtte et budsjett som begraver klimaforliket framfor å «forsterke» det, og med en oljepengebruk som man må til autoritære gulfstater for å finne maken til, og med en inndekning partiets egne Stortingsrepresentanter allerede rødmer så mye over at de tar avstand fra sitt eget budsjett på forsida av Dagens Næringsliv.
Frp ender opp med å støtte et budsjett der folk flest først og fremst vil oppleve milliardkutt i sykehusene og smålige kutt rettet mot de som har mest behov for hjelp.
Og Høyre var det ingen som hørte noe fra. Men skattekuttene til landets mest formuende er selvfølgelig på plass.
I dag kunne vi vedtatt et budsjett som ga et mer progressivt og rettferdig skattesystem. Der skatten på arbeid ble lavere og skatten på eiendom og formue høyere, slik at arbeid lønner seg mest. Vi kunne satt i gang nye velferdsreformer. Vi kunne satt tusenvis av mennesker i stand til å komme seg ut av fattigdom. Vi kunne holdt fast på våre mål om utslippskutt, og stilt opp med ressursene og ideene som skal til for å nå målene.
Det blir ikke i dag, president. Men om et år. Landet trenger et nytt flertall og en ny politikk.
Foto: Stortinget (CC BY-NC-ND 2.0)
Del dette 
