Av SV-leder Audun Lysbakken
Erna Solberg har selv deltatt aktivt i den britiske valgkampen med advarsler om hvor dårlig EØS-avtalen er, og slått fast at den umulig kunne være et alternativ for Storbritannia. Det ville være underlig om hennes budskap til eget folk nå er at den samme avtalen er det eneste rette for Norge. Regjeringen må snarest ta kontakt med sine britiske kolleger, og melde Norge på i prosessen med å utvikle en ny og bedre samarbeidsform mellom EU og land som velger å stå utenfor.
Torsdag kveld la jeg meg i et Europa hvor det så ut som om det meste igjen skulle bli som før. Da klokken ringte våknet jeg til et Europa som aldri vil bli det samme.
I dagene etterpå har vi blitt bedt om å juble eller sørge.
Så enkelt er det ikke. Det er ikke slik at ethvert nei til EU er et godt nei til EU.
*
Det er en verden av forskjell på progressiv unionsmotstand for mer folkestyre og mindre markedsmakt, og en som er drevet fram av sjåvinistisk høyrenasjonalisme. Heller ikke EU-spørsmålet kan tas ut av sin politiske og sosiale kontekst. I Storbritannia har sosialister kjent for sin EU-kritikk, som Jeremy Corbyn, Hilary Wainwright og Owen Jones, valgte å drive valgkamp for å bli i unionen. Det er ikke vanskelig å forstå dem.
Innvandring var ikke det eneste argumentet til de toneangivende delene av leave-kampanjen, men det er uærlig å underslå at det var det viktigste. Mer avgjørende er det likevel at utmeldingen av EU forflytter det politiske tyngdepunktet i Storbritannia ytterligere mot høyre. Det er høyrefløyen i det konservative partiet som nå vil få makten. En Boris Johnson-regjering vil kanskje skape et annerledesland, men det er fryktelig naivt å tro at det vil bli noe forbilde for rødgrønne EU-motstandere i Norge. Tvert imot vil mange av de brexit-konservative intensivere Camerons usosiale sparepolitikk, mange er blant de fremste beundrerne av Margaret Thatchers klassekrig og de kommer til å bruke friheten fra Brussel til forsterkede angrep på arbeidstakernes rettigheter. Med hjelp fra den hysterisk reaksjonære Murdoch-pressen, og uten skotske velgere til å bidra til venstreflertall, er det sannsynlig at en slik regjering kan vinne valg også.
*
Jeg vil ikke sørge. EU har skapt krisen sin selv. Med sin byråkratiske detaljstyring over alle medlemsland og den budsjettmessige tvangstrøyen over landene i Eurosonen har EU tappet de nasjonale demokratiene for luft og livskraft. Unionen har dessuten vært motor for en økonomisk modell som bare virker for dem som har det best. Vekst i ulikheten i nesten alle land, permanent høy arbeidsløshet i mange av dem og arbeidsmarkeder hvor lønnsnivået til betydelige deler av arbeiderklassen er under press, er resultatet av tre tiår med nyliberalisme i Europa.
Det var i denne økonomien EU innførte fri arbeidsinnvandring. Storbritannia er blant landene som har tatt imot flest arbeidsinnvandrere i unionen. Briter som stemte for å forlate EU på grunn av innvandring trengte ikke være verken dumme eller rasister, for mange var det kanskje så enkelt at de forsøkte å stå opp for egne interesser i en tid hvor de ikke ser noen andre som gjør det. Tragedien er at disse menneskene ikke opplever at det finnes noe annet politisk svar. Hvis sosialdemokratene i Europa fortsetter å skylde på det dumme folket, og ikke våkner fra sin ukritiske holdning til EU, kan dette ende riktig ille. Det er symptomatisk at høyrefløyen i Labour nå forsøker å kaste Jeremy Corbyn fordi han ikke var nok «rah-rah-Europe», men forsøkte å være i dialog med skeptikerne. Som om ja-siden hadde vunnet hvis bare enda flere fra det politiske establishmentet hadde fortalt folk at de tok feil.
*
Det er uansett for tidlig for både jubel og sorg. Ingen av oss vet hva konsekvensene av Brexit vil bli, vi vet bare at ånden er ute av flasken og at vi vil få store forandringer i Europa. De kan bli farlige. Illiberale og autoritære krefter på høyresiden er ikke lenger henvist til de marginale ytterkantene av europeisk politikk, men kan bli i stand til å ta makten i flere land hvis den feilslåtte økonomiske kursen og den politiske tillitskrisen får fortsette. Men forandringene kan også bli positive. Det skjer hvis EUs ledere i Brussel, Paris og Berlin innser at de må godta et større rom for forskjellige samarbeidsformer i Europa, at mer makt tilbakeføres de nasjonale demokratiene og at land som i dag kneler under sparepolitikken får handlefrihet til å sette i verk en motkonjunkturpolitikk som kan skape vekst, sosial trygghet og arbeidsplasser.
Det nytter ikke bare å håpe at det blir det siste scenarioet som slår til. Vi må bidra til det. I SV vil vi jobbe for at den europeiske venstresiden kommer sammen til felles diskusjon og handling i den nye situasjonen. Kanskje kan tidligere tiders splittelser i EU-spørsmålet overvinnes nå, når det er så åpenbart at Europa trenger et nytt prosjekt. Et Europa med en større utenfor-blokk enn i dag vil også kunne forene venstresiden, med felles krav om en fungerende løsning for de landene som velger å stå utenfor unionen og et større demokratisk og økonomisk handlingsrom for dem som velger å forbli innenfor. Omsider kan det bli mulig å samle venstrekrefter som kjemper for begge deler. Den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis driver for eksempel kampanje for reform av EU og støttet remain-siden i Storbritannia, men understreket i en artikkel nylig at han anbefaler land som Norge og Island å forbli på utsiden.
*
Også Norges regjering burde ta mål av seg til å bidra til å utløse det positive potensialet i situasjonen. Vårt land må finne sin plass i et nytt Europa, og samtidig bidra til at en ny modell for samarbeid mellom EU og landene utenfor kommer på plass. Hvis det skal utvikles en modell som kan være et alternativ for de landene som ikke vil være med på ferden mot en tettere union, og som samtidig kan svare på den folkelige uroen Brexit-avstemningen har blottlagt, kan det åpenbart ikke være dagens EØS.
EØS var et nasjonalt kompromiss for en annen tid, en tid hvor Norge havnet nesten alene utenfor en voksende union. Nå står vi utenfor sammen med et av Europas største og mektigste land, og kanskje kommer flere til. EØS er ikke lenger et venterom på veien mot EU. Det eneste ja- og nei-folk har vært enige om i norsk EU-debatt er at EØS ikke er noen tilfredsstillende løsning. Da burde det være lett å enes om at avtalen ikke bør bli den permanente løsningen heller. I det minste må det være lov å forvente at de to store ja-partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, ikke låser seg til en posisjon hvor forandring er utenkelig. Det fremste ansvaret for oss som er folkevalgte er nå å sikre Norge en best mulig posisjon i det nye Europa. Da må vi begynne med en fordomsfri Europa-debatt, hvor vi klatrer ut av gamle skyttergraver og undersøker mulighetene for enighet om noe helt nytt.
*
Det verserer allerede mange forslag til hvordan dette nye kan bli til.Det er for tidlig å binde seg til en bestemt modell. Det viktige er at en ny modell kommer til å komme. Storbritannia og EU vil få en samarbeids- og handelsavtale, og det er usannsynlig at det vil ende opp med det samme som Norge har i dag. Så snart det er klart hvem som skal lede britene i forhandlingsprosessen, og når de vil starte den, må Norge ta kontakt med både London og Brussel for å melde seg på.
Vi lever plutselig i usikre tider, hvor ting som var selvsagt med ett er foranderlig. Vi kan sitte stille og håpe det hele går over, eller forsøke å gripe muligheten til å forme vår egen framtid. Regjeringen må snarest bestemme seg for det siste.
Teksten ble først publisert i Klassekampen, 28.06.2016
Foto: Europaparlamentet (CC BY-NC-ND 2.0)
Del dette 
