Noe av det første Høyre og Frp gjorde da de kom i regjering var å sette ned en kommisjon som skulle foreslå tiltak for økt produktivitetsvekst. Med andre ord: En lang utredning med en rekke forslag til typisk høyrepolitikk. «Produktivitetskommisjonen» er et langt ord. Navnet inngir respekt og faglig autoritet. Erna Solberg og Siv Jensen nikker ærbødig og alvorlig, og sier at vi må ta grep i Norge. Men inni seg jubler de, for nå er den ferdige rapporten her: En lang utredning med en rekke forslag til typisk høyrepolitikk.
Her foreslås det økt konkurranse om offentlige tjenester, store kutt i norsk landbruk, frislipp i fiskeriene, salg av statlige selskaper, konkurranseutsetting innen post og jernbane, fjerning av det vi måtte ha igjen av reguleringer i bokmarkedet, kommunesammenslåing og – selvsagt – svekking av arbeidsmiljøloven. Dermed går produktivitetskommisjonen rett ned i skyttergravene og serverer ikke noe annet enn en meny med forslag som Høyre og Frp kan plukke fra.
For det finnes ingen bevis for at disse forslagene, som vil være en endring av hva slags samfunn Norge er, vil gjøre oss mer produktive. Hvis det er mer marked, mindre arbeidsmiljølov og mindre fellesgoder som skaper produktivitet, er det jo unektelig ganske rart at Norge er et av verdens mest produktive land.
Det ligger som et premiss i rapporten at konkurranse nærmest er et mål i seg selv, og ikke bare et virkemiddel. Et eksempel er gjennomgangen av ”konkurransesituasjonen” i Norge. Utvalget mener at offentlige tilbud for ofte ødelegger for konkurransen, og ønsker derfor tiltak for å sikre like konkurransevilkår mellom det offentlige og private. Eller for å si det på norsk: Mer anbud og konkurranseutsetting. Kommisjonen trekker selv fram et eksempel med kobling mellom offentlige eide badebasseng og tilgang til treningsstudio. I et slikt perspektiv vil en kommunes tiltak for å bedre folkehelsen kunne være uheldig og «konkurransevridende». Her er det kommersielle selskapers «produktivitetsvekst» som er utgangspunktet for politikk, og ikke det at folk skal kunne svømme, trene og leve gode liv.
Landbruk og fiskeri er andre områder som får gjennomgå i rapporten. Utvalget mener at politikk for å styrke kystfisket er bortkastet. Deltakerloven, som er avgjørende for å sikre at fiskeressursene forblir i fellesskapets eie, skal bort. I landbrukspolitikken drar utvalget en «Listhaug» og går mot selve ideen om at Norge har et ansvar og rett til å produsere mat til egen befolkning. Landbruk i Norge svekker nemlig produktiviteten. Hensyn som arbeidsplasser i distriktene og matvaresikkerhet blir underordnet ønsket om produktivitetsvekst. Arbeidsmiljøloven må svekkes for å sikre ”fleksibilitet”. På utdanningsfeltet foreslås det blant annet å innføre skolepenger i høyere utdanning for å forbedre ”studentenes insentiver”. Staten må selge seg ned i statlige selskap, og NSB bør splittes opp i mindre selskap, sier utvalget.
Punkt for punkt har disse anbefalingene en umiskjennelig eim av åttitall. Dette er punkt Margaret Thatcher og Ronald Reagan ivret for. Om noen synes disse hestekurene gjorde underverker for det britiske helsesystemet eller den amerikanske skolen, må de gjerne rekke opp hånda. Det vi vet skjer når store fellesverdier selges ut, markedet får fritt spillerom, og offentlig sektor omdannes fra en trygghet for alle til en «leverandør» av «tjenester», er at mennesker får mer ulike muligheter her i livet. Svakere arbeidsmiljølov gir mer frihet for de mest ressurssterke, og et hardere liv for sliterne. Skolepenger stenger ungdom ute fra utdanning. Distriktene bygges ned. De økonomiske forskjellene øker. Det «frie» valget mellom tjenester og varer gjør at du etter hvert trenger doktorgrad i byråkratspråk for å få hjelp.
Erna Solberg og Siv Jensen jubler. For med denne rapporten slipper de å ta de vanskelige diskusjonene: Hvordan kan flere mennesker inkluderes i arbeidslivet? Hvordan skal vi beholde en nyskapende og effektiv industri etter hvert som olja blir stadig mindre viktig? Og hvordan skal vi sørge for at godene fordeles mer rettferdig, så flere kan leve gode liv? Dette svarer ikke kommisjonen på.
Vi trenger en annen diskusjon om produktivitet enn den Erna Solberg og Siv Jensen ønsker seg. Vi må ha en åpen diskusjon om hvordan vi skal bruke overskuddet av det vi skaper: Enda mer lønns- og forbruksvekst for alle, eller mer omfordeling til de som har minst, og mer fritid for å leve gode liv. En rapport fra OECD påpekte nylig at omfordelingspolitikk – ikke bare fattigdomsbekjempelse men mer rettferdig fordeling – gir bedre vekstevne i en økonomi.
Produktivitetsvekst er mer enn større pluss i store bedrifters regnskap. Barnehagereformen ga produktivitetsvekst, og økt verdiskaping i samfunnet. Eierskapet vårt til naturressursene har gitt oss produktivitetsvekst fordi vi har utviklet teknologien og arbeidsplassene selv. Et godt regulert arbeidsliv har gitt oss effektiv arbeidskraft, folk som kan det de driver med. Høyresida har aldri vært pådrivere for noe av dette.
Dette er ikke første gang høyresiden finner en problembeskrivelse, og deretter bruker dette som unnskyldning for å slippe markedet løs på stadig flere områder. Men gang på gang viser det seg at det ikke fungerer. Hvis det hadde vært sånn at statlig eierskap, velferd, reguleringer og beskyttelseslover hadde vært skadelig for økonomien, er det jo nærmest et under at det nettopp er land med slike mekanismer som har greid seg best både før og etter finanskrisen.
Vi andre må ikke glemme hvorfor produktivitet er viktig i første omgang: Fordi vi vil ha et godt samfunn. Mer markedsretting av samfunnet vil uansett ikke føre til høyere produktivitet. Men om det hadde gjort det, må vi likevel spørre oss om det er verdt kostnadene ved nedlagte bygder, utslitte arbeidere, massesalg av arvesølvet vårt og mer økonomisk urettferdighet. Utvalgslederen etterlyste «politisk brutalitet» for å få gjennomført sine forslag. Politikk som tjener de få må tvinges ned over hodene på de mange. Klar marsjordre til regjeringa.
Snorre Valen, finanspolitisk talsperson SV.
Foto: Håkon Sønderland (CC BY-NC-SA 2.0)
Del dette 
