Den islamske stats (Isil) vekst har hatt tragiske konsekvenser for sivilbefolkningen i Irak og Syria. I en sjeldent brutal fremferd har Isil drept flere tusen, og millioner er drevet på flukt. Isil bryter systematisk internasjonal humanitær rett, og fører en militær kampanje med målrettet rensing av politiske motstandere og minoriteter i områdene i kontrollerer. Det er avgjørende at Isils framrykning stanses. Omfanget av framrykningen, brutaliteten de fremviser og ikke minst gruppens internasjonale rekruttering krever internasjonalt samarbeid.
I en slik internasjonal innsats er det avgjørende at en vestlig involvering ikke bare bidrar til et midlertidig tilbakeslag for Isil, men til en varig svekkelse. Vi må være sikre på at det internasjonale bidraget ikke igjen bidrar til økt ustabilitet i regionen.
Den amerikanskledede bombingen har hindret Isils fremrykning enkelte steder og gitt sivilbefolkningen en mulighet til å komme seg unna. Samtidig har bombingen ifølge Den internasjonale Røde Kors-komiteen forsterket den humanitære krisen og styrket støtten til Isil i visse deler av den sunnimuslimske befolkningen.
Den amerikanske strategien i regionen kan like gjerne gjøre vondt verre i Irak og Syria.
Det norske bidraget til Irak er ifølge forsvarsministeren «beskjedent». Norske soldater skal ikke bidra i bombingen eller være i kamp. Våre 120 menn og kvinner sendes ned for å yte støtte til det irakiske militæret. Amerikanerne har brukt 25 milliarder dollar og elleve år på å forsøke å bygge opp den irakiske hæren. Å bidra med 120 soldater i denne situasjonen er utvilsomt beskjedent, men ennå viktigere – det er et bidrag som med all sannsynlighet vil ta lang tid og mislykkes. Isil sin vekst kan ikke forklares med manglende evne i det irakiske forsvaret. Isil har vokst seg store i stor grad fordi de har hatt bred støtte i befolkningen i områdene de erobret.
I dag er den akutte krisen i Irak militær og humanitær, men konflikten i Irak handler ikke om militær utvikling. Den er heller ikke en klassisk religiøs konflikt. Den handler først og fremst om tilgang til offentlige goder og politisk makt. Amerikanerne vant slaget om Irak, men tapte kampen om å gjenoppbygge staten. Etter invasjonen i Irak ble maktforholdene definert av demografiske skillelinjer, og det skjedde til fordel for den sjiamuslimske majoriteten. Samtidig mistet Iraks sunnimuslimer makten og privilegiene de hadde hatt siden 1920-tallet.
Da USA trakk seg ut i 2011 forvitret den skjøre stabiliteten i Irak. I stedet for å bygge allianser på tvers av sekteriske skillelinjer, valgte daværende statsminister Nouri al-Malikis regjering å renske ut sunnimuslimer fra det politiske maktapparatet. Det førte til økende misnøye blant sunniene, og bidro til eskalerende sunniopprør i årene som fulgte. Isil var en av mange militante sunni-grupperinger som fra januar 2014 sloss sammen i sunnidominerte områder. De erobret stadig mer land, mye fordi de hadde støtte fra befolkningen i områdene de erobret. Befolkningens tillit til den amerikansk støttede regjeringen i Bagdad var så lav at Isil fremstod som et bedre valg for mange sunnimuslimer.
I Norge er det regjeringen som tar den alvorlige beslutningen om å sende norske menn og kvinner i krig. Stortinget får informasjon i et lukket møte i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen, uten åpen debatt eller vedtak. Det er et demokratisk problem, men like viktig er at det legger begrensninger på den offentlige debatten om alternative virkemidler i alvorlige og kritiske situasjoner. Derfor har vi jobbet for å få diskusjonen om norsk deltakelse i Irak inn i Stortinget, og i forrige uke fikk vi gjennomslag.
Det finnes ingen fasit for hva som kan stanse Isils overgrep mot sivilbefolkningen, og hindre dem i å vokse. SV sitter ikke med løsningen, men vi mener det er nødvendig å diskutere alternativer.
I Irak er det avgjørende at den samfunnsmessige, økonomiske og politiske misnøyen adresseres. Denne misnøyen driver konflikten, enten det er fremmedgjorte unge muslimer fra Vesten, Anbari-stammer, eller ex-Baath-offiserer. De demokratiske institusjonene må styrkes, og sunnimuslimer og andre minoriteter må få garantier for politisk og økonomisk deltagelse.
Den humanitære bistanden må styrkes. Situasjonen i dag er en humanitær katastrofe og bidrar til at vi i dag har et historisk høyt antall flyktninger i verden. Det internasjonale samfunnet og Norge må anerkjenne denne ekstraordinære situasjonen, øke den humanitære innsatsen og være villige til å ta imot flyktninger, også de sårede.
For å svekke Isil er det avgjørende å slå til der det smerter – i lommeboka. Isil betegnes med rette som «verdens rikeste terrorister». Norge må være med i en internasjonal innsats for å effektivt stoppe pengestrømmene til organisasjonen. Det er også sentralt å slå ned på Isils forsyningsruter, spesielt våpenforsyningen. Generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland har dessuten tatt til orde for at hjelpeorganisasjoner må forhandle med terrororganisasjonen Isil for å bringe inn humanitær bistand.
Alt dette er kun mulig med en reell internasjonal koalisjon. Spesielt utfordringene knyttet til Isil’ omfangsrike rekruttering av fremmedkrigere krever internasjonalt samarbeid. SV mener dagens amerikanskledede militærkampanje ikke er et slikt internasjonalt svar.
Det er avgjørende å slå til der det smerter – i lommeboka.
Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 5. november 2014.
Del dette 
