SVs stortingsrepresentant i arbeids- og sosialkomiteen, Kirsti Bergstø, har dette innlegget på trykk i Klassekampen:
Det er lett å fordømme Fabian Stang for å ha kjøpt maletjenester svart, men den som kommer med den hardeste dommen, er sannsynligvis han selv. Flat som ei flyndre prøver han å stå til rette for sine handlinger.
Oppmerksomheten saken får, er selvsagt på sin plass. Klart det er klønete at Oslo-ordføreren får malt hytta uten å betale skatt. Særlig når det skjer måneden etter at Oslo kommune vedtok strengere regler mot svart økonomi. Det har nemlig blitt avdekket at kommunen har brukt svart arbeidskraft. Stang er i tillegg utdannet jurist, og har større forutsetninger enn mange til å forstå hvor viktig en kontrakt er, og hva den bør inneholde. I det minste hvor viktig det er å få en faktura – om ikke annet, så for å ha mulighet til å klage dersom det oppstår uenighet rundt arbeidet som er utført.
Både politi og skattemyndigheter har advart mot svart arbeid, generelt og i bygg og anlegg spesielt. Stang er en offentlig person som har grunn til å passe ekstra på når han kjøper tjenester. Saker som dette har vært smurt utover aviser før. Forutsetningene for å være på vakt er absolutt til stede.
Hvis det er slik at Stang, med alle ovennevnte grunner, ikke sjekker at alt er i orden når han leier inn folk for å gjøre en jobb for seg – hvem gjør det da? Sluttsummen er neppe et så stort innhogg i ordførerens privatøkonomi at han med åpne øyne ville risikert denne sakens sprengkraft.
En av tre kjøper svart arbeid, og det er opplagt at det trengs et kollektivt truserøsk når det gjelder holdninger til skatt og arbeid. Ved å benytte svart arbeid, bidrar man ikke bare til skatteunndragelse, men også til at den man kjøper tjenesten av mister grunnleggende trygghet, som for eksempel pensjon. I verste fall kan man indirekte bidra til grov kriminalitet og organisert menneskehandel. Jeg tror ikke at folk egentlig ønsker et slikt arbeidsliv.
Dersom Stang har handlet i god tro, hvordan står det egentlig til med dem som oppgir at de ikke har betalt for svart arbeid? Det finnes nemlig et faktum som er mer ubehagelig og alvorlig enn Stangs isolerte skatteglipp; unntaket kan ha blitt regelen. Svart arbeid kan ha blitt så utbredt at man ikke tenker over det eller er klar over at man benytter seg av det.
Er det slik at vi har så stor tillit til dem vi inngår avtaler med at vi ikke forsikrer oss om noe så grunnleggende som at arbeid og betaling skjer i ordnede former? Er det for omfattende å fylle ut et skjema og betale skatt som oppdragsgiver? Kjenner ikke folk til at det kan gjøres? Det er en viss forskjell på avtalt betaling under bordet og på den måten beholde penger som skulle vært i felleskassa i egen lomme, og å oppdage at betaling man trodde var gjort i ordnede former ikke var det likevel.
Jeg mener ikke å frata Stang eller andre i samme situasjon ansvaret for deres handlinger. Men om det er slik at et kjøp av varer eller tjenester viser seg å ikke være den ærlige transaksjonen man trodde, er det viktigste tross alt å rydde opp i situasjonen.
Ordnede former for forbrukere henger sammen med ordnede former for arbeidsfolk. Kampen mot sosial dumping må sees i sammenheng med kampen mot svart arbeid. Mange steder kan det være vanskelig å få tak i håndverkere som betaler skatt og har papirene i orden. Et malerfirma med slagordet «vi maler i alle farger, også svart» er en god vits, men dårlig virkelighet. Særlig for dem som lever i den.
Innlegget stod på trykk i papirutgaven av Klassekampen 3. september 2014.
Del dette 
