Mens jeg sitter og skriver dette på stamstedet mitt i Trondheim sitter det en tigger ti meter fra meg. Hvor han er fra vet jeg ikke, men han er østeuropeer, høres det ut som. Og jeg blir sur.
Ikke på ham, men fordi så mange later til å tro at siden jeg er mot å forby ham å tigge, synes jeg denne nøden er greit.
De siste par åra har Fremskrittspartiet gjort romfolk til sin målgruppe for usaklig og stigmatiserende hets. Da jeg var liten var det innvandrere generelt som fikk unngjelde for Carl I. Hagens demagogiske utspill.
Etter 11. september var det muslimer som var målet for deres propaganda, en kampanje som toppet seg med Per-Willy Amundsens antydninger om behovet for et nytt «korstog», og som ble kronet med Siv Jensens import av det konspiratoriske begrepet «stealth islamisation» (snikislamisering). Etter 22. juli roet Frps agg mot muslimer seg noe. Men det finnes nye grupper å mobilisere mot.
Parallelt med den sosiale krisa i EU, og EUs fullstendig mislykkede kuttpolitikk, har flere tiggere reist til Norge for å skaffe penger. De fleste sitter stille på gata og viser fram sin nød. Enkelte er masete og pågående. Enkelte tar bolig i parker, folks nabolag, i uteområdene i bygårder. Det er ubehagelig å se på, det er uverdig, det er noen ganger plagsomt og irriterende.
Det krever innsats å gjøre noe med det. Sosialpolitiske tiltak. Økt støtte til fattigdomsbekjempelse i EU, spesielt Romania og Bulgaria. Investering i ordentlige sanitærforhold flere steder. Flere arbeidsrettede tiltak. Høyrebyrådet i Oslo, og høyresida på Stortinget, er helt handlingslammede på dette feltet.
De har en enklere løsning: Forbud mot tigging. Og forbudet som nå kommer, er gjort mulig av et hatefullt språk som vi alle har en plikt til å stå opp mot. «Nok er nok, sett opp en buss, send dem ut», sa Siv Jensen. Intet ubehag i Oslos gater rettferdiggjør å åpne den porten, det språket, og den utvanninga av grunnleggende solidaritet som en opprenskingspolitikk mot tiggere fører med seg.
Å være mot et tiggeforbud er ikke å akseptere status quo. Det er å stå opp mot en politikk der klassejustis og renovasjonstenkning får være akseptable svar på sosiale kriser. Å akseptere tiggeforbudet er å akseptere at samfunnet skal få utdefinere folk, bare fordi de er ubehagelige å forholde seg til. Det er å legge seg på rygg for høyresidas prosjekt: Oppløsning av solidariteten. Mellom middelklasse og arbeiderklasse, mellom arbeidere og arbeidsløse, mellom nordmenn og utlendinger, mellom majoritet og minoritet.
Noen synes fornærmet over språkbruken fra forbudsmotstanderne i diskusjonen om tigging. At «klassejustis» og «rasisme» er sterke ord, og lite konstruktive merkelapper.
Vel, sett dere ned og grin. Når folk driver løgnaktige kampanjer og hevder, på tvers av solid norsk forskning, at en hel gruppe mennesker er tilknyttet mafia, og på bakgrunn av dette går inn for et hylende uprinsipielt inngrep i retten til å oppholde seg og ytre seg i det offentlige rom, så får man finne seg i sterke ord.
Klassekampen har, så vidt jeg kan se, ikke ytret seg på lederplass om tiggeforbud siden mai i fjor. Avisa har ikke tatt stilling.
Kom ned fra gjerdet, Klassekampen. Dere er hele venstresidas dagsavis, og vi trenger dere på laget – både for en human politikk som får slutt på uverdige tilstander i byene våre, og til forsvar for grunnleggende rettsstatsprinsipper og solidaritet.
Kronikken stod på trykk i Klassekampen 2. juli
Del dette 
