Kronikk av Audun Lysbakken. Publisert i VG 1. juli 2014.
Næringsminister Monica Mæland (H) varslet i forrige uke at hun vil redusere statens eierandel i en rekke store norske selskaper. Telenor, Kongsberg Gruppen, Flytoget og Mesta er blant selskapene regjeringen helt eller delvis vil overlate til private eiere. Totalt vil Mæland kvitte seg med aksjer til en verdi av 46,6 milliarder kroner. Eller mer presist: Hun vil at vi skal kvitte oss med våre verdier. For det er fellesskapets eiendom Høyre nå legger ut til salg.
Hvorfor vil Høyre selge våre selskaper?
Hvorfor selge suksesselskaper?
Det er ikke vrakgods næringsministeren vil kvitte seg med. Flytoget vokste med åtte prosent i 2013 og leverte tidenes beste resultat. Flytoget satt passasjerrekord, og er på topp når det gjelder kundetilfredshet. Det er ingen ting som tyder på at statlig eierskap hindrer Flytoget fra å drive godt.
Kongsberg Gruppen har rekordhøye driftsinntekter og forventer å vokse ytterligere. Den er lokomotivet i næringsklyngen i Kongsberg, som er et innovativt miljø i verdensklasse. Det er ingen ting som tyder på at staten som eier svekker Kongsberg Gruppens muligheter.
Både Flytoget og Kongsberg Gruppen går med overskudd, og bidrar med viktige skatteinntekter til fellesskapet. Begge er dessuten selskaper av samfunnsmessig betydning, der en statlig eierandel må sies å ha en strategisk karakter. Begge har gode framtidsutsikter, og ser ut til å leve godt med staten som eier. Hvorfor er da regjeringen så opptatt av å selge seg ut?
Jeg ser tre mulige forklaringer. Den første er at regjeringen trenger pengene. Det ville være en uansvarlig og kortsiktig begrunnelse, som heller ikke ville møte stor forståelse i Høyres eget omland. Vi vet også at statskassen hvert år får 5,1 milliarder i inntekter bare fra Telenor, Kongsberg og Cermaq. Om ti år ville engangsinntekten fra et salg vært spist opp av tapte statsinntekter.
Den andre forklaringen er at privat eierskap fungerer bedre enn statlig. Altså at Flytoget vil levere et bedre tilbud til innbyggerne hvis utenlandske investorer overtar statens aksjer. Jeg har ennå ikke sett noe som tilsier det. Flytoget er allerede punktlig og populært, og fyller sin samfunnsfunksjon på en utmerket måte. Ville Bybanen i Bergen blitt bedre hvis entreprenøren Mesta var eid av kinesere? Det er vel i hvert fall ingen nødvendig sammenheng.
En ideologisk handling
Den tredje mulige forklaringen er at et salg av statens aksjer er en ideologisk handling. I Høyres prinsipprogram heter det at «Staten har en sterk og dominerende eierposisjon i norsk næringsliv» og at Høyre «som hovedregel vil at staten skal selge seg ned i kommersielle selskaper.» For Høyre er det et ideologisk prinsipp at staten bør eie mindre, og private bør eie mer.
Når Monica Mæland begrunner salget, sier hun at flere private investorer vil «spre makten i norsk næringsliv over flere parter». Men dette er det ingen garanti for. Da Telenor gikk på børs i 2000, kunne det norske folk kjøpe aksjer til en forholdsvis rimelig pris. Målet var å sikre fortsatt nasjonalt eierskap. Nå er Mæland tydelig på at et salg skal «maksimere verdien til regjeringen og det norske folk». En sannsynlig løsning er at aksjene kjøpes av utenlandske oppkjøpsfond. Å hevde at et slikt eierskap vil være mer demokratisk enn dagens, er i beste fall kuriøst.
I hvert fall hvis man ser samfunnet fra et innbyggerperspektiv, og ikke fra Aker brygge.
Hva er alternativet?
Det ligger ikke noen industriell strategi bak nedsalgene. De er en ideologisk handling, som tjener visse samfunnsinteresser. Perfekt for dem som leser virkeligheten med Høyres prinsipprogram som kart, og perfekt for dem som finansierer Høyres valgkamp. Det er ingen grunn til å tro at nedsalgene vil gi økt maktspredning i det norske samfunnet, eller et bedre tilbud for innbyggerne. Snarere blir det maktkonsentrasjon hos store kapitaleiere. Inntektene til fellesskapet vil bli mindre. Og fellesskapet vil gi fra seg makt over samfunnsmessig viktige selskaper, til aktører som først og fremst vil tenke på sin egen profitt.
Det er ingen folkebevegelse som tvinger Monica Mæland til å selge fellesskapets aksjer. Det er fullt mulig å velge en annen vei. Vi kan beholde og styrke det statlige eierskapet i næringer av særlig samfunnsstrategisk betydning. Vi kan begynne å forvalte statens eierandeler mer aktivt. Vi kan sørge for at statlige selskaper arbeider etter etiske retningslinjer og tar hensyn til miljø og menneskerettigheter. Vi kan gi styrene klar instruks om å snu trenden med urimelig høye lederlønninger. Vi kan bruke det statlige eierskapet til å sikre at vi har langsiktig industriell forskning og utvikling her i landet og legge til rette for ny næringsutvikling. Da kan staten bli et lokomotiv for å skape ny vekst i Norge, ikke minst når det gjelder å løfte fram innovativ og miljøvennlig industri.
Skal vi klare det, blir første skritt å stanse Mælands garasjesalg.
Del dette 
