open menu

Ja til sunn mat og levende lokalsamfunn

Rapport fra arbeidsgruppa for mat- og landbrukspolitikk

 

SV-medlemmer kan diskutere dette dokumentet på mitt.sv.no!

 

Last ned dokumentet (PDF)

 

 

 

Innledning

Veien til en bærekraftig og rettferdig landbrukspolitikk for bedre miljø, dyrevelferd og solidaritet går gjennom SV. Landbruks- og matpolitikk er et verdivalg som angår oss alle, og ikke nødhjelp til bygdefolk som skal kunne bo der de bor, eller bønder som mener inntekten er for lav.

Utviklingen innen norsk matproduksjon har ikke gått i riktig retning de siste årene, sjøl om vi fortsatt har kvaliteter i norsk landbruk som vi er stolte over. SV har vedtatt god landbrukspolitikk i sitt arbeidsprogram, og mener tida er inne for å gjøre opp status og peke ut en ny utvikling for rettferdig og bærekraftig matproduksjon med et langsiktig og internasjonalt perspektiv.  Vi må utnytte egne ressurser til matproduksjon i hele landet.  Det lar seg ikke gjøre med stadig økende stimulering til store intensive bruk. Regjeringen tar støtte fra de små gårdsbrukene og gir til de store, samtidig som grensene for hvor mye hver enkelt bonde får lov å produsere økes. Industrialiseringen av landbruket øker, mens mindre bruk blir ulønnsomme og legges brakk. Dette gir negative konsekvenser for miljø og matvaresikkerhet, og er usolidarisk.

 

Innholdsfortegnelse

Status for norsk matproduksjon – har vi et problem?

Inntektsutvikling for bonden og lønnsomhet i landbruket – har vi et problem?

Status for solidarisk matpolitikk – har vi nok mat i verden og er beskyttelse av egen matproduksjon usolidarisk?

Status for klima og jordvelferd – har vi et problem?

Økologisk matproduksjon basert på lokale ressurser

Status for matkunnskap– har vi et problem?

Status for likestilling i landbruket

Hva vil SV?

Hvordan kommer vi dit?

SV arbeider for

SVs ti bud for sunn, rettferdig og bærekraftig matproduksjon

 

 

 

Status for norsk matproduksjon – har vi et problem?

De politiske målene med matproduksjonen er matvaresikkerhet, produksjon på egne ressurser og landbruk over hele landet, men vi har ikke klart å nå målene med de valgte virkemidlene. Det har vært en politisk målsetting å øke den norske sjølforsyningsgraden. Nå anslås den til å være på ca 37%, litt avhengig av hvordan den måles. Utviklingen i norsk matproduksjon kan kort oppsummeres med at import av råstoffer til kraftfor har økt kraftig, produksjonsvolumet innen husdyrproduksjon har økt for svin og kylling, men vært stabil eller fallende for sau og storfe, mens arealbruk, planteproduksjon, antall bruk og årsverk har sunket. Forholdet mellom husdyrproduksjon og planteproduksjon framgår av figuren under.

 

6

 

Denne utviklingen skyldes ikke minst at det har vært en storstilt strukturrasjonalisering og nedlegging av antall bruk her i landet de siste tiår. Antallet gårdsbruk har gått ned fra 55 033 i 2003 til 42 795 i 2013. Det har altså blitt lagt ned rundt tre bruk pr dag i denne perioden. Dette er en følge av stortingsflertallets og skiftende regjeringers ønskede politikk – om endring i retning av større og større enheter. Samtidig har det skjedd en storstilt sentralisering av mottaksenheter (meierier, slakterier, fruktlagre osv.), alt sammen for å møte internasjonal konkurranse gjennom åpnere grenser.

Fra 1975-96 økte Norges kornareal med 645 000 dekar eller 21 %. Fra 1991 og fram til i dag er Norges kornproduserende areal redusert med 864000 dekar eller 23 %. Samlet dyrka jord i drift har gått ned med 4,9 % fra 2005 til 2014 (deler av nedgangen skyldes overgang til digitale kart). Noe av årsaken til at dyrka areal tas ut av drift, er at det finnes mange små teiger og noen er også vanskelig tilgjengelig. I samme tid har økningen i import av soya vært betydelig, og har ført til at kraftfor er billigere enn gras i alle regioner i hele landet.

Det økte forbruket av kraftfor går til økt kjøttproduksjon. Og en større andel av kjøttproduksjon baseres på kraftfor i stedet for gras. Vi spiser stadig mer kjøtt. Forbruk av gris og kylling, foret på kornprodukter som kunne vært spist av mennesker, øker mer enn annet kjøtt. I 1980 spiste vi 2,8 kg fjørfe hver, mens vi i 2010 var oppe i 16,8 kg (mest kylling). På samme tid har forbruk av sauekjøtt vært omtrent stabilt, mens forbruk av storfe har gått noe ned.  Kua kan leve av stor andel gras- og utmarksbeite, men står i økende grad innendørs og spiser kraftfor.

Rovvilt er en utfordring som har fått større oppmerksomhet enn økonomiske forklaringer på at utmarksbeite ikke lenger utnyttes. De siste årene har omkring 125 000 sau gått tapt på utmarksbeite årlig. I områder som er særlig rovviltutsatt, er disse en viktig forklaring på tap. Men i Norge som helhet blir omkring 30 pst. av totaltapene hvert år erstattet som tapt til freda rovvilt, resten skyldes tap til flåttbårne sykdommer, giftige planter, ryggvelt og annet. De siste åra er det mellom 10 og 14 % av alle sauebruk som har rovdyrskader.

Utviklingen med kraftfor som erstatter beite skyldes først og fremst politiske valg: billig importert korn gjør det mer lønnsomt å produsere store volum ved å bruke kraftfor heller enn å sende dyrene ut på beite. Hvis vi setter tallet på importerte landbruksvarer i 2011 til 100, har import av landbruksvarer gått fra 69 til 114 fra 2005 til 2014, og en stor andel av dette er importert kraftfor eller råvarer til kraftfor. Dette innebærer at gras, en ressurs som mennesker ikke kan spise, er blitt erstattet med korn/soya. Menneskeføde dyrket på matjord brukes som innsatsfaktor til dyrefor. Utviklingen av import av korn og kraftfor-råvare i perioden 1998-2013 fremgår av figuren under.

 

5

 

Figur fra: Svenn Arne Lie, presentasjon Gardermoen 11. april 2015

Inntektsutvikling for bonden og lønnsomhet i landbruket – har vi et problem?

Sjølsforsyningsgrad handler ikke om hvor mye kjøtt vi produserer eller hvor store fjøs bonden har. Det handler om måten maten produseres på og hvilket ressursgrunnlag den baseres på. Kort fortalt – det handler om jord.  For å nå målet om høyest mulig sjølforsyningsgrad trenger vi noen som dyrker jorda der den ligger. For å oppnå rekruttering er bondens inntekt av stor betydning. Siden 1977 har realinntekta vært fallende: både tilskudd og kjøttpris har gått ned! Markedet finansierer ikke produksjonen og inntekten har i økende grad blitt basert på tilskudd. Sjøl om kjøttproduksjonen er nesten 3-doblet, er verdien halvert i 2014-kroner. Varene selges til lavere pris enn produksjonskostnadene. Inntektsutviklingen for bonden varierer med type produksjon og størrelse på produksjon. Det er også ulike måter å beregne dette på.

Det har vært en omfordeling fra små til store bruk. Økte inntekter til de store brukene bidrar også til forskjeller for landsdelene, da Nord-Norge og fjellrike områder har en overvekt av små bruk og kommer svekket ut.

Om lag 2 millioner dekar fulldyrka jord ligger på skifter under 10 dekar.

Bøndenes inntektsutvikling uansett produksjon er svakere enn andre grupper, og dårligst ut kommer kornprodusenter.

Forskning viser stor spredning i lønnsomhet (som ikke er det samme som inntekt til bonden). Variasjon i lønnsomhet er uavhengig av størrelse. Også mange store bruk vil gå i minus uten tilskudd. Lønnsomhet er altså avhengig av annet enn størrelse, blant annet hva som produseres. Som det fremgår av figuren under er gjeldsgraden i jordbruket sterkt økende i perioden fra 1959 til 2013, og har økt i mye større grad enn inntektene. Tilskuddsnivået flatet ut rundt 1990. Gjeldsgraden i norsk landbruk er 100 %,  det vil si at all kapital er lånt!

 

6

Status for solidarisk matpolitikk – har vi nok mat i verden og er beskyttelse av egen matproduksjon usolidarisk?

Tilgangen på sunn mat ikke er jevnt fordelt hverken innad i land eller mellom land. Et frihandelssystem for handel med mat, uten politisk kontroll, har vist seg å fremme miljøskadelig, usolidarisk matproduksjon med uverdig dyrevelferd. Store deler av maten i verden i dag produseres med negative konsekvenser for miljøet. Blant annet ser vi at regnskog hogges ned og det biologiske mangfoldet utraderes i Brasil.

Soyaproduksjon fortrenger de små bøndenes matproduksjon slik at de ikke kan fø egen familie. Store selskaper frarøver bøndene deres jord og store monokulturer overtar for variert produksjon. Noen få tjener store penger på produksjonen, mens andre sulter. Avlingene sprøytes og forurenser hele leveområde for de lokale familiene. Som importør av brasiliansk soya er Norge delaktig i og medansvarlige for utviklingen. Tre prosent av Brasils befolkning kontrollerer 75 % av landbruksjorda, og her dyrkes mye av produktene for eksport til andre land.

Det blir hevdet at det er usolidarisk å beskytte egen matproduksjon ved å stenge ute import av utenlandske produkter. Problemet med sult i verden skyldes ikke først og fremst at det produseres for lite mat, men at det ikke er lik tilgang på mat. Mye av jorda maten dyrkes på kontrolleres av noen få selskaper. Matproduksjon har ikke nødvendigvis som mål å mette flest mulig, men å generere mest mulig inntekt til de som kontrollerer produksjonen. Det foregår en jordkamp globalt med et stort landran.

For å dekke norsk behov for soya brukes et areal tilsvarende Vestfold fylke i Brasil. Lokale bønder fortrenges inn i regnskogen, og regnskog blir dermed indirekte berørt av norsk soyaimport. Vår matproduksjon er i dag basert på bruk av andre lands jord og arbeidskraft.

 

Status for klima og jordvelferd – har vi et problem?

Matjord er en nasjonal, ikke-fornybar og knapp ressurs. Det tar ca 1000 år å bygge 2 cm jordsmonn. Det norske landbruket har generelt liten oppmerksomhet på agronomi og jordvelferd; FAO-rapporter viser at jorda bare lever i 60-100 år. Vi gjødsler planter overfladisk ved å tilføre næringsstoffer. For 100 år siden tilførte vi Nitrogen, fosfor (P) og Kalium, mens økt kunnskap nå har økt gjødselinnholdet til 42 stoffer, uten at vi dermed kan si at vi vet alt om sammenhenger i jorda. Gjødselforskriften er over 30 år gammel, og derfor ikke nødvendigvis tilpasset dagens gjødselinnhold og lokale dyrkingsforhold.

Karbondioksid utgjør en svært vesentlig del av klimagassene som skaper de klimavariasjonene som vi kan si er menneskeskapt. Fotosyntesen har en avgjørende rolle i jordens kretsløp av karbondioksid (Co2). Vi tar derfor tar vi med en faktaboks om fotosyntesen før vi går inn på klimaproblemene.

 

Raske klimaendringene skaper store problemer for verdens matproduksjon, og figuren under viser hvor alvorlig dette er:

 

7

Lars Haltbrekken, Koppang 6. mai 2014

 

Matproduksjon bidrar til utslipp av klimagasser som påvirker temperaturen på jorda. Det er anslått at norsk landbruk står for 9 % av Norges samlede utslipp av klimagasser. Det at maten ikke lenger produseres der folk bor, bidrar til enorme transportbehov. Melk blir for eksempel frakta fra Norge til Irland hvor det lages ost av den før den fraktes tilbake til Norge. Mat transporteres gjerne fram og tilbake over store deler av verden med de konsekvenser det får.

Zero forklarer det slik; utslippene blir store på grunn av intensiveringen. Det er først og fremst det industrielle landbruket og liknende former for landbruksdrift i mindre skala som står for det meste av den negative påvirkningen på miljøet, herunder klimaet. Det industrielle landbruket forbruker store mengder fossilt brensel, med en direkte drivhuseffekt, hovedsakelig på grunn av mekanisering og massiv bruk av innsatsfaktorer, spesielt kunstgjødsel.

I tillegg brukes store mengder fossilt drivstoff i matkjeden som det industrielle landbruket er en del av, det gjelder bl.a. transport av varer til gårdene (f.eks. frø, kunstgjødsel og sprøytemidler) og deretter fra gårdene til bearbeidingsindustri og til fjerne markeder. I tillegg kommer klimagassutslipp fra bearbeiding og pakking av mat for at de skal kunne vare lenge og kunne transporteres over store avstander.

Også store deler av utvidelsen av landbruksarealer som fører til store klimagassutslipp, bl.a. i regnskog og på savanner, er først og fremst knyttet til industrielt landbruk. Det gjelder også for andre negative påvirkninger av miljøet. Det er anslått at 75 prosent av det biologisk mangfoldet innen landbruket har gått tapt de siste 60-70 årene, og 90 prosent av de viktigste matplantene. I mange områder er det et stort overforbruk av vann. Monokulturer og det store kunstgjødselforbruket i deler av landbruket fører til tap av fruktbarhet i jorda og til tap av matjord. Legger vi til virkninger av tørke og flom, blir de totale tapene av jord enorme. Hvert år går 75 milliarder tonn jord tapt, tilsvarende nesten 100 000 kvadratkilometer (10 millioner ha) med dyrkbar jord, på grunn av erosjon, tapping av vann og forsalting. I tillegg går 200 000 kvadratkilometer jord til ut av produksjon fordi jordkvaliteten er blitt redusert.

Dagens produksjonsform av rødt kjøtt og transport står for en stor andel av landbrukets klimautslipp. Som tidligere redegjort for, inngår dyrene i det naturlige kretsløpet på jorda. Så det egentlige problemet er knyttet til landbrukets utnyttelse av fossilt drivstoff innen all produksjon. Likevel vil økt bruk av kombinasjonsdyr for melk og kjøtt være mest fornuftig i et klimaperspektiv snarere enn å ha separate næringer. Uansett vil det være et mål at vår kjøttproduksjon – i størst mulig grad – er basert på norske ressurser som ikke kan benyttes til menneskemat, det vil si gras og beite.

Den tradisjonelle produksjonsformen for rødt kjøtt der dyra fores opp på grovfor, er ikke nødvendigvis mindre miljøvennlig enn hvitt kjøtt. Den tradisjonelle produksjonsformen for rødt kjøtt der dyra fores opp på grovfor, er ikke nødvendigvis mindre miljøvennlig enn hvitt kjøtt. I moderne norsk husdyrproduksjon inngår importert soya i kraftfor både for hvitt og rødt kjøtt. For produksjon av rødt kjøtt kan kraftfor erstattes av mer grovfor (gras) og på den måten redusere behovet for kraftfor. For gris og kylling er det vanskelig å finne erstatning for kraftfor, og denne produksjonen konkurrer derfor i større grad med produksjon av menneskemat.

I stedet for å importere soya til å produsere kraftfor, må vi redusere det totale forbruket av kraftfor i kjøttproduksjon, slik at vårt kraftforbehov i størst mulig grad kan dekkes av norske ressurser. Mye av de planteavlinger som kan brukes til menneskemat, går til dyrefôr. Selv om dyrene benyttes til mat, er dette en ineffektiv utnyttelse av produksjonen, da mange kalorier forsvinner på vei gjennom dyret.

Vi ser av figuren på neste side at grasarealene tas ut av produksjon i distriktene og øker på Østlandet på bekostning av kornarealer

 

8

Kilde: Jordbruksarealer med driftsulemper

 

Både i et klima- og helseperspektiv er det viktig at det totale kjøttforbruket reduseres i den vestlige verden. Og de fleste ernæringseksperter mener at vi som spiser kjøtt, bør ha et kjøttkonsum på rundt 90 – 110 gram per dag for voksne mennesker – omtrent 35 kilo per år, for å ha et sunt kjøttforbruk. Det er omtrent gjennomsnittet i verden, barn inkludert. Men det er store forskjeller, og forbruket øker raskt. I Norge har forbruket per person økt med omtrent 1 kilo per år de siste 20 årene og er nå oppe i rundt 74 kilo. I USA er det over 120 kg. Det handler altså både om mengde og type produksjon. Kjøtt må erstattes av mer frukt og grønnsaker i kostholdet, og norsk produksjon må derfor økes.

Landbruksarealer med vekstskifte og husdyrgjødsel, lagrer nye 225 kilo karbon pr. dekar, mens arealer med ensidig drift og kunstgjødsel tapper jorda for karbon. Dette er viktig kunnskap å ta med seg i utvikling av ny jordbrukspolitikk. Nydyrking av myr, som binder karbon, bidrar for eksempel til økt mengde klimagasser. Forvaltning av jord gjennom det industrialiserte landbruket gjør at jorda mister stadig mer organisk materiale. Dette er materiale som binder karbon. Tap av jordsmonn, erosjon og kjøreskader på fuktig jord er økende med mer nedbør og klimaendringer. Restarealer blir ikke slått. Dyrkingsjorda ligger spredt over hele landet og med svært ulike vekstforhold som krever lokal tilpasning. Det samme gjør effekten av store tunge landbruksmaskiner som bidrar til å pakke jorda. Samtidig er klimaendringer en stor utfordring for matproduksjonen mange steder i verden. Klimaendringene fører til at havet stiger, breer smelter, skogbranner, vi får stormer og flom. Alle disse hendelsene bidrar til at matjord og avlinger ødelegges.

Mat-og landbruksproduksjon er et kretsløp basert på fotosyntesen og nedbrytningsprosesser i naturen. 0-utslipp er derfor ikke mulig. Landbruket må drives slik at kretsløpet opprettholdes i et evighetsperspektiv 

 

Økologisk matproduksjon basert på lokale ressurser

Økologisering av landbruket kan bidra til:

  • Matjordas kvalitet styrkes som bidrar til økt CO2-binding
  • Biologisk mangfold og arter ivaretas
  • Økt resirkulering av biomasse
  • Økt fruktbarheten i jorda og gode jordforhold for planter på lang sikt
  • Minimerer tap av næringsstoffer
  • Det biologiske mangfoldet i produksjonssystemet
  • Styrket biologisk samarbeid og synergier
  • Veksling (rotasjon) mellom ulike avlinger eller samplanting
  • Fravær av kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler
  • Tillater bøndene å bruke sine egne frø
  • Sosialt rettferdig, og bøndenes kontroll over egne gårder og dyrking eller begrenser deres muligheter til å bruke andre ressurser som beitearealer og vannressurser
  • Prioriterer lokale markeder og lokalt forbruk

Et allsidig og agroøkologisk småskala landbruk og satsing på lokale markeder vil kunne gi betydelig positiv innvirkning på klimaet. Den internasjonale organisasjonen GRAIN har beregnet at det er mulig å redusere klimagassutslippene og øke opptaket av karbon i jorda tilsvarende mellom halvparten og tre firedeler av de globale klimagassutslippene;

  • Karbon tilsvarende 20–35 prosent av de globale klimagassutslippene kan bindes i jorda ved å bringe organisk materiale tilbake i jorda, til nivået det var på for 50 år siden.
  • 5–9 prosent av de globale klimagassutslippene kan fjernes ved å reversere konsentrasjonen av kjøttproduksjon og reintegrere planteproduksjon og husdyrhold.
  • 10–12 prosent av klimagassutslippene kan fjernes ved å sette lokale markeder og ferskvarer tilbake i sentrum av matsystemene.
  • 15–18 prosent av klimagassutslippene kan fjernes ved å stoppe avskoging og omgjøring av savanner m.m. til landbruksjord.

Agroøkologisk og andre former for bærekraftig landbruk, og satsing på lokal mat, kan bli den viktigste faktoren til å stoppe klimaendringene, ta vare på det biologiske mangfoldet og vannressursene.

 

Status for matkunnskap– har vi et problem?

For et par generasjoner siden hadde nesten alle tilknytning til landbruket gjennom familie med gårdsdrift på store og små gårder. Med færre gårder i drift og en stadig større andel av befolkningen som vokser opp i by, er dette blitt borte. I samme tidsepoke har matlaging- og undervisning i skolen og i hjemmene, endret seg. Vi kan anta at reklame i økende grad preger matforbruket vårt. Kunnskap om produksjon av mat og de nødvendige sammenhengende mellom mat, natur og helse er blitt borte.

Kostholdrelaterte sykdommer øker blant befolkningen, mer enn andre sykdommer. Vi spiser for mye, og ofte med feil sammensetning av menyen. Gjennom media framstilles selvutnevnte kostholdseksperters stadig nye krav som blir umulig å leve opp til. I Norge presenteres all mat i butikken som trygg mat, uavhengig av innhold og næringsstoffer, fordi den har passert den nasjonale kontrollen for matvarer. Samtidig ser vi at mat er i ferd med å bidra til klasseskiller i Norge.

Kommunikasjon og kunnskap gir forståelse for å bruke penger på miljøriktig mat.

 

Status for likestilling i landbruket

I 1965 ble den norske Odelsloven endret slik at førstefødte jenter fikk rett til å ta over landbrukseiendommer på samme måte som førstefødte gutter. I 1999 var andelen kvinner i landbruket 12,9 % og de siste årene har veksten nær stoppet opp, kun en økning i andelen kvinner på 1 % i året. I 2015 la Norsk- Bonde og Småbrukarlag fram rapporten «Et landbruk uten kvinner» (2015), den inneholdt en kartlegging av årsakene som hindrer kvinner i å ta gå inn i landbruket. NBS mener mange kvinner er motiverte, men at utfordringene er større enn motivasjonen. De opplever usikkerhet knyttet til økonomi, kompetanse (på tross av at de ofte har utdanning innen landbruk), for lite tid til sosialt liv og familieliv samt at fordommer fortsatt henger igjen når det gjelder kvinnelige bønder.

 

Hva vil SV?

SV vil ha økt sjølforsyningsgrad, det vil si at vi må stimulere matproduksjon slik at mest mulig av eget matbehov produseres i Norge basert på egne ressurser. Jordbruk er bruk av jord. Jordteiger som ligger i ulendt fjellterreng og i bynære strøk er verdifulle ressurser. Både små og store bruk har sin verdi i et slikt perspektiv. Den reelle sjølforsyningsgraden må økes så mye som vi har ressurser til å klare.

Matproduksjon er en viktig samfunnsoppgave. Skal de politiske målene med matproduksjonen kunne nås, forutsettes det at vi har en så stor produksjon på egne arealer som overhodet mulig.

Alle skal få tilgang til mat med kjennskap til hvor den kommer fra og hva den inneholder. Vi må sikre forbrukerne trygg mat; den skal være giftfri, GMO-fri, og uten sprøyting og medisinering som er helsefarlig. Vi vet ikke alltid konsekvensene av ulike stoffer som benyttes i ulike ledd av matproduksjonen. Det er derfor viktig at vi legger «føre var» prinsipp til grunn. SV vil satse på bedre kunnskap om mat, helse og jordforvaltning. Trygg mat er et viktig fellesgode.

Mat må produseres på en måte som sikrer langsiktig og bærekraftig forvaltning av jorda. Forvaltning av landbrukets økosystem må skje på naturens premisser basert på kretsløp i naturen og kretsløp i samfunnet. Framtidig landbrukspolitikk må derfor innebære stell av jord med indikatorer som måler jordvelferd.

Da utnytter vi ressurser der de finnes, og vi kan mette flere munner. Dette vil bidra til å opprettholde bosetting over hele landet, og har ringvirkninger til de små lokalsamfunnene vi har i Norge. SV vil verdsette landbrukets mange roller som matprodusenter med god dyre- og jordvelferd, ivaretakelse av natur- og kulturlandskap, kulturbærere, næringsutviklere og grunnlag for utvikling i andre bransjer bl.a. reiseliv. Det norske landbruket med spredt bosetting og drift er en betydelig verdi for beredskap i kriser. Mange mener at vi må velge mellom utmarksbeite og rovdyr i Norge. SV mener at både et bærekraftig jordbruk med utmarksbeite og livskraftige rovdyrbestander er mulig å forene, om enn ikke helt enkelt. Hele poenget er at beitedyr og rovdyr mest mulig må skilles i tid og rom. Med velvillighet til kanalisering om omstilling burde beitedyr/rovdyr være en mulig sak å løse. Fruktene av dette ville i stor grad være framveksten av en større allianse mellom jordbruk og miljøorganisasjoner, en allianse som glapp etter de to EU- avstemmingene – delvis på grunn av uenighetene om store rovdyr (og klassisk naturvern generelt).

SV er ikke imot at Norge importerer mat vi ikke har forutsetninger til å produsere sjøl. Vi må føre en politikk gjennom solidariske avtaler som bidrar til at maten vi importerer sikrer lokale bønder kontroll over egen jord og ivaretar bærekrafthensyn i et langsiktig perspektiv i landet der importvarene kommer fra.

Matproduksjon der folk bor er ikke bare solidarisk, men også miljøvennlig. Transport av varer er i dag et stort miljøproblem, alle bør derfor dyrke mest mulig av egen mat der de bor. Dette er det moderne svaret på utfordringer som klimaendringer og sult. Dette går dårlig sammen med frihandel og økt konsentrasjon av eierskap til land. SV står for en alternativ landbrukspolitikk for å stimulere utviklingen i en annen retning enn den vi har sett de siste årene.

SV ønsker også et likestilt landbruk der kvinnelige bønder er like vanlig som mannlige. Dette krever egne tiltak for å rekruttere kvinner til landbruket.

 

Hvordan kommer vi dit?

Det er de folkevalgte i Stortinget som har ansvaret for at målene med matproduksjonen nås. Stortinget må derfor innta en mye mer aktiv rolle i jordbrukspolitikken enn det som nå er tilfelle. Dette innebærer at folkevalgte i framtida i mye større grad må etterspørre evaluering av at valgte virkemidler bidrar til å nå målene som er satt, og be om at kursen justeres dersom dette viser seg å ikke være tilfelle.

Vi må rette oppmerksomheten like mye mot hvordan maten produseres som hvor mye som produseres. Stortinget må gjennom jordbruksoppgjørene ta ansvar for å opprettholde brukene både på fjell, ved fjord og på flatbygdene. Jordvernet må styrkes og ivaretas som nasjonalt ansvar. Jord- og konsesjonsloven skal opprettholdes og praktiseres strengt. Virkemidler må dreies slik at produksjon av mat også på små teiger og litt utilgjengelige oppmuntres. Bruk av areal til matproduksjon må gis en større andel av tilskuddene.

Til grunn for SV sin jordbrukspolitikk ligger at det skal være lønnsomt å dyrke jorda i Norge. Lønnsomhet og en akseptabel inntekt må sikres hos alle som bidrar med bærekraftig matproduksjon basert på lokale og nasjonale ressurser for å nå målet om matsuverenitet. Vi skal stimulere små og store bruk og en variert struktur i matvareproduksjonen over hele verden fordi vi trenger det. Bonden må få anerkjennelse gjennom at vi løfter fram den viktige betydningen landbruket har.  Inntektsutviklingen i landbruket må følge lønnsutvikling i sammenlignbare grupper, slik at rekruttering til et variert landbruk øker. Nisjeproduksjon må anerkjennes på lik linje med bulkproduksjon. Begge deler må gis plass side om side dersom vi skal oppnå målet om økt sjølberging. Det er ingen motsetning mellom disse formene for produksjon.

Det må stilles strengere krav til at mat som merkes som norskprodusert, skal være basert på norske ressurser i hele verdikjeden, ikke kun at dyret er vokst opp i Norge. Kjøtt fra dyr som har stått inne og blitt foret opp med kraftfor basert på importert soya, skal ikke kunne merkes som norsk. Merkesystem for norskprodusert mat må formidle andelen norske ressurser som er brukt til å produsere råvaren.

SV vil søke brede allianser for en bedre og mer miljøvennlig og sunn matproduksjon med solidaritetsbevegelser, miljøbevegelser, og mellom by og land. Det er viktig at jordbrukspolitikken får status som en samfunnssak, og ikke en sak av og for bønder. Kunnskapsbygging om biologisk mangfold, jordvelferd og matproduksjon må starte i barnehagen. Deltagelse i praktisk potetdyrking, arbeid i skolehager og matlaging gir grunnleggende kjennskap og forståelse. Sammen med mat- og helsefag og et næringsrikt skolemåltid er dette tiltak SV vil prioritere for å øke kunnskap og kjennskap til, og forståelse for verdien av mat.

SV støtter forhandlingsinstituttet mellom staten og faglagene i landbruket, men ønsker i framtida tydeligere oppfølging av at målene nås.

Jordbrukets inntekter kommer fra to kilder: Priser i markedet og tilskudd fra staten. SV mener at prisene i markedet bør reflektere produksjonskostnadene, og at mer av inntektene bør tilfalle bonden og ikke matvarekjedene. Tilskuddene må innrettes slik at ønsket produksjonsmåte stimuleres og at jord som er krevende å drive får tilskudd som oppveier eventuelle ulemper. Slik er det ikke i dag. Lov om god handelsskikk må vedtas og sørge for at fordelingen av inntekt må være rimelig mellom produsent og matvarekjeder. Det kan bidra til at forbruker ikke nødvendigvis må betale for bedring i bondens inntekt.

Andelen av statsbudsjettet som går til landbruket går nedover, og er nå på ca 1%. SV ønsker å øke og målrette tilskuddet for å stimulere til økt utnyttelse av tilgjengelige norske ressurser,. Tilskudd må stimulere utnyttelse av areal til matproduksjon, og kjøtt- og melkeproduksjon basert på norsk grovfor. Kraftforprisen bestemmes politisk og er helt avgjørende for verdien på norske arealer. I graslandet Norge kan ikke kraftfôr være billigere enn gras. Selv om soya og kornprisene må opp, skal ikke allerede pressede bønder måtte bære kostnadene av et mer bærekraftig jordbruk. Derfor er det viktig med ordninger som sikrer bøndenes inntekt. Husdyrprodusentene må kompenseres, samtidig som produksjonen over tid må vris mot husdyrtyper som i større grad kan baseres på norske ressurser, og mot dyreraser som egner seg for det norske klimaet og som kan nyttigjøre seg av beiteressursene

Arealtilskudd og produksjonstilskudd må til sammen motivere produksjon basert på norske ressurser. Arealtilskudd må innrettes slik at alle områder som kan brukes til matproduksjon tas i bruk (ikke bare skjøtselstiltak), mens produksjonstilskudd og investeringsmidler må innrettes slik at de knyttes til tilgjengelig jordareal.

Tollvernet må opprettholdes for å sikre norsk matsuverenitet. Tollvern ivaretar egen matsikkerhet og er dermed et viktig virkemiddel både for å ivareta trygg mat som nasjonalt fellesgode, og for internasjonal solidaritet. Forståelse av og kunnskap om tollvern må gis plass i den offentlige debatt.

God forvaltning av jorda er også god klimapolitikk. SV vil satse på agroøkologisk matproduksjon. Det er et landbruk som baserer seg på lokale ressurser, dyrker mangfoldig, tar vare på det biologiske mangfoldet, styrker fruktbarheten i jorda, prioriterer lokale markeder og er sosialt rettferdig. Og som innebærer et landbruk som bygger på læren om samspillet mellom planter, dyr, mennesker og miljø. Dette er en helhetlig forståelse av sammenhenger innen ulike økosystemer. Naturens lover og behov er absolutt når man produserer mat med agroøkologisk utgangspunkt. Virkemidler for økning av økologisk produksjon som tar hensyn til naturens kretsløp og jordforvaltning, må styrkes. Gjødselforskriften må gjennomgås kritisk og oppdateres med et «føre-var perspektiv» for å ivareta jorda i et langsiktig perspektiv og på en måte som ikke utarmer jorda. Ved omlegging fra konvensjonelt landbruk med bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler til et økologisk landbruk, vil avlingene i land som Norge normalt gå ned 20-30 % – for så å øke igjen på lengre sikt. Etter flere tiårs bruk av kunstgjødsel, ser en nå mange steder at avlingene går ned, og at det ikke hjelper å øke mengden kunstgjødsel. Uansett er det viktigst at menneskeheten skal kunne dyrke mat i all evighet – og det er lenge det! Og da kan vi ikke ødelegge jordsmonnet og tømme vannkildene! Målet må være at jorda skal være i like god stand i 1000-årsperspektiv.

I følge bakgrunnspapirene fra FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) til deres store økologiske konferanse i 2007 var verdens økologiske avlinger i gjennomsnitt 132 % høyere enn gjennomsnittet av verdens avlinger[1] . Den største undersøkelsen som noen gang er foretatt på gårdsnivå omfattet 12 millioner gårder i 57 land som la om til ulike former forbedrede dyrkingsmetoder og økologisk drift eller til meget liten bruk av kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler. Den viste en gjennomsnittlig avlingsøkning på 79 %[2]. For Afrika var avlingsøkningen på 116 prosent, og for Øst-Afrika var den på 128 prosent. En annen undersøkelse som omfattet 10,39 millioner bønder og deres familier, viste mer enn en dobling av avlingene over en periode på 3 til 10 år med omlegging bedre dyrkingsteknikker uten eller med liten bruk av kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler på omtrent 12,75 millioner hektar i 20 afrikanske land[3]. Frihandel av landbruksprodukter og mat må begrenses. Norge må vedta lov om god handelsskikk som bidrar til at produsenten sikres en rettferdig andel av inntektene fra matvareprisene. Norge må inngå avtaler om matimport som ivaretar solidaritet til fattige bønder over hele verden. Norge skal stille krav om at bøndene skal eie egen jord og innsatsfaktorer.

For å rekruttere flere kvinner til landbruket må det iverksettes egne tiltak som sikrer gode velferdsordninger og forenkle regelverket bla i forbindelse med fødsel. Det skal ikke være komplisert å være bonde og småbarnsforelder. Det må også prioriteres midler til prosjekter med den hensikt å rekruttere kvinner, egenrettede tiltak som øker kvinners praksiskunnskap, nettverksbygging og tiltak for utvikle positive holdninger til kvinner i landbruket og styreverv i landbrukets organisasjoner.

SV arbeider for

  • å styrke matproduksjon og dreie virkemidlene for å sikre utnyttelse av ressursene i hele landet, og sikre at små og større bruk kan leve side om side
  • å øke kornprisen og nasjonal kornproduksjon etter en langsiktig plan, med virkemidler som ivaretar også de små brukene og kornarealer på 10-15 dekar.
  • redusert import av innsatsfaktorer til norsk matproduksjon
  • å stimulere grovforbasert kjøtt- og melkeproduksjon, samtidig som man søker etter nye nasjonale proteinkilder.
  • sikre investeringer for en struktur tilpasset gårdsbrukets tilgjengelige arealer
  • at inntektsutviklingen innenfor første årsverk i landbruket følger gjennomsnittet hos sammenlignbare grupper, og at dagens inntektsgap tettes
  • sikre velferdsordninger som gir trygghet for matprodusenten og som særlig rekrutterer kvinner til landbruket
  • langsiktig bærekraftig matproduksjon med strenge krav til dyrevelferd basert på naturens kretsløp og tåleevne og styrket stimulering av økologisert produksjon
  • merkeordninger som gir trygghet for forbrukeren. Maten skal produseres giftfritt og legge «føre var prinsippet» til grunn når det gjelder tilsetningsstoffer.
  • fortsatt sterkt tollvern. Nei til internasjonale handelsavtaler som bygger på frihandel og markedsmakt og ja til internasjonal handel som er rettferdig og ivaretar bøndenes rett til å eie egen jord og produksjonsmidler
  • økt satsing på forskning og utvikling både når det gjelder naturens ressurser, klimapåvirkning fra landbruket og hvordan maten påvirker vår helse.
  • matproduksjon der folk bor og styrket tollvern for å redusere transportbehovet
  • ulike jordtyper skal registreres for å dyrke korn, grønnsaker, frukt og bær,
  • produksjon av rødt kjøtt må i større grad baseres på grasproduksjon for å få ned klimautslippene i denne matproduksjonen samt utnytte ressurser som ikke kan nyttes til menneskemat
  • stimulere til utnyttelse av husdyrgjødsel til biogass
  • forby nydyrking av myr
  • vedta lov om god handelsskikk

 

 

SVs ti bud for sunn, rettferdig og bærekraftig matproduksjon

SV mat- og landbrukspolitiske plattform krever nasjonal politikk vedtatt i Stortinget på mange områder. Men mye kan påvirkes lokalt og lokalpolitikerne i norske kommuner har en viktig rolle i å bidra til å dreie utviklingen for å sikre sunn, rettferdig og bærekraftig produksjon av mat til alle.

SV vil derfor satse på «Den norske matkommunen» og har utarbeidet et utvalg av bud for en slik utvikling. SV oppfordrer hver enkelt kommune velger sine egne 10 bud, blant de under eller ved å utarbeide egne.

 

SVs matkommune vil ha

Hus med folk! Konsesjonsloven skal praktiseres strengt.

Matjord i hevd! Håndheve jordloven med god velferd for dyrkingsjorda og levende organismer.

Jordbær med fløte! Registrere ulike jordtyper for å dyrke korn, grønnsaker, frukt og bær,

Beitende dyr i friskluft og solskinn! Aktive tiltak for grasdyrking. Beiteressursene skal beskrives og verdsettes i kommunalt planverk.

Sterke fagmiljø i landbruket! Bøndene bidrar med matproduksjonen og jordvelferd på naturens og klimaets premisser.

Lokale matstrategier – Mat fra Salten(sett inn kommune)! Dyrking av lokal mat i regionen. Vise landbrukets betydning for mattrygghet, naturmangfold og kulturlandskap i hele kommunen.

15 % økologisk i kommunale kjøkken og kantiner.

Skattejakt i potetåkeren! Samarbeid med skoler om opplæring og dyrking i skolehager og nærmiljøet.

Salat og urter på balkong og i hage! Samarbeid med borettslag, lag og foreninger om dyrking i nærmiljøet.

Matauk i lag! Øke andelslandbruk gjennom veiledning og tilrettelegging.

Tenke globalt, handle lokalt! Nei til å kaste mat! Matproduksjon og jordvelferd lokalt og i en vennskapsby ute i verden.

Humlesurr i lokalmiljøet! Bolig for alle! Ta vare på biologisk mangfold i byområder, på landet og i naturen.

Du og jeg og treet! Parker og nærmiljø for forelskelse og livsglede.

 

Kilder

[1]   FAO. 2007. Organic Agriculture and Food Security.

[2]   Pretty, Dixon, Hine, Penning de Vries & Morison. 2006. Resource-Conserving Agriculture Increases Yields in Developing Countries. Environmental Science & Technology. Vol. 40, NO. 4, 2006

[3] Foresight, The Future of Food and Farming (2011). Final Project Report. The Government Office for Science, London.

 

Del dette Del dette på Facebook Del dette på Twitter